Solfrid Rød, Fontene

solfrid.rod@lomedia.no

Sosialklienter skal tvinges til å måke snø, hogge ved, drive flyttehjelp og pusle med gamle. Hvis de ikke gidder det, skal det trekkes i stønaden. Det foreslår Høyres Torbjørn Røe Isaksen, og får applaus fra Frp.

Etter kommentarfeltenes forakt for latsabber og unnasluntrere å dømme, er det behov for å understreke at det faktisk allerede er slik at Nav kan sette vilkår for utbetaling av stønad. Det skjer etter individuelle vurderinger. Og når vilkår brukes i mye mindre omfang enn Røe Isaksen ønsker seg, er det nettopp på bakgrunn av de individuelle vurderingene. Noen trenger bare stønad en kort periode mens de får livet tilbake på skinner, andre har store rus- og helseproblemer og står milevis unna arbeidslinja.

Den individuelle vurderingen, som altså kommer i veien for Røe Isaksen tvangsarbeidslinje, foretas av ansatte i Nav, som er satt til å hjelpe de mest utsatte og vanskeligstilte på profesjonell basis. Det er interessant at Røe Isaksen som politiker hever seg over deres faglige vurderinger og ser seg i stand til å vite hva som er best for en hel gruppe.

Interessant er det også at Røe Isaksen ikke anerkjenner at arbeidsoppgavene han nevner er nettopp det; arbeid. Det er ikke vanskelig å være enig med han i at folk som er friske nok til å forsørge seg selv skal gjøre det. Men hvis folk er friske nok til å jobbe, må de tilbys jobb, ikke gjenytelse for offentlig stønad til livsopphold.

Nå er jo snømåking og vedlikehold, med god hjelp fra Høyre, for lengst satt bort til private aktører som ikke akkurat profilerer seg på sosialpolitiske ambisjoner. Det er derfor veldig uklart hvordan et slikt underbetalt B-lag i arbeidslivet skal organiseres. Og det forblir uklart hvorfor pengemangel skal virke så motiverende på mennesker som har falt utenfor. For de rikeste av oss gjelder jo motsatt logikk: De må få beholde mer av pengene selv for å orke å drive videre med sitt.

Velferdsstaten står sterkt i Norge. Alle partiene vil ha mer velferd, om enn på ulike måter. Å stramme inn velferdsgoder er lite forenlig med å vinne valg. Med mindre man er villig til å ta fra dem som har aller minst, og som har en svak stemme i offentligheten. For vi vil alle ha skole til barna våre og eldreomsorg til foreldrene våre. Bostøtte, sosialstønad og arbeidsmarkedstiltak er det derimot mange av oss som aldri kommer i nærkontakt med. Og vi er oss selv nærmest. Forskere finner nå at oppslutningen om den type velferd som kan kalles «velferd for de svake» synker. Særlig gjelder dette på høyresiden i politikken. Oppslutning om kategorien «velferd for alle» er jevnere fordelt på tvers av det politiske spekteret. Forskere spør om etterspørselen etter «velferd for alle» blir så sterk at det ikke er rom for «velferd for de svake».

Høyresiden vet med andre ord godt hva de gjør når de sparker nedover. De har folket i ryggen: Skattelette til de som har mest, mer velferd til middelklassen og mindre til de som har aller minst.

Fra mitt vindu mot to av hovedstadens belastede gater og det trafikknutepunktet der det angivelig selges mest stoff her i byen, har jeg god utsikt til de mest utslåtte blant oss. En av de slitne kjenningene utenfor har sovet over 10-15 trikker mens jeg skrev denne kommentaren. Vær så snill, noen, vekk meg opp hvis jeg en dag skulle finne på å se han som en trussel mot min velferd!