Dan Hagen, journalist og medlem av Arbeiderbevegelsens presseforbund

Svaret er for flere opplagt, vi må engasjere oss når freden er i fare.

Utfordringen i forhold til Syria er at sterke politiske krefter i land som USA og Frankrike vil gå til militær aksjon. Grunnen er at det finnes en sterk mistanke om at regjeringen i Syria har brukt kjemiske våpen mot egne innbyggere. Men det finnes ikke bevis for dette. Det er til og indikasjoner på at det er opprørerne i Syria som står bak. Grunnen vil i så fall naturligvis være for å provosere og dermed gi de aggressive krefter det påskuddet de trenger for å starte en krig.

Den norske regjering har så langt uttalt at FN må inn i bildet om Norge skal være med på en aksjon mot Syria. Å ha en forankring i FN og sikkerhetsrådet er naturligvis å foretrekke framfor å starte et direkte angrep mot et land med en regjering som vi ikke vet har gjort noe galt.

FN-pakten har et sett regler som slår til i slike tilfeller. Og angrepskrig godtas ikke.

I artikkel 2.3, heter det:

“Alle medlemmer skal bilegge sine internasjonale tvister ved fredelige midler på en slik måte at internasjonal fred, sikkerhet og rettferdighet ikke settes i fare.”

For oss i Norge er det greit å registrere at angrepskrig bryter mot Grunnlovens paragraf 26.

I Aftenposten for noen dager siden kom det fram at det politiske Norge ikke nødvendigvis var enig om å følge FN-sporet. Venstre og Frp åpnet for å gå utenom. Dette skjedde for eksempel i 1999 da NATO bombet det tidligere Jugoslavia. Norge stilte opp. Det er med andre ord ikke gitt at vårt land ikke blir med hvis presset fra våre allierte blir stort og propagandaen sterk.

Hvis en ser for seg et militært angrep på regjeringen i Syria, er spørsmålet hvem som vil tjene på det. Det er naturligvis de såkalte opprørerne. Disse har de siste to årene mottatt tre milliarder dollar fra Qatar, skal vi tro Financial Times. Saudi-Arabia har bidratt med våpen, vestlige land med etterretning.

Opprørerne er blant annet knyttet til al-Qaida. Hvorfor i alle verden skal Vesten støtte al-Qaida?

En mulig krig med Syria har i tillegg en dimensjon av konflikt med Russland i seg. Russland har i stor grad stilt seg bak den syriske regjeringen. Et angrep på Syria vil være svært risikabelt og kan i verste fall føre til en konflikt hvor verdens mektigste land står mot hverandre. Et ustabilt Midtøsten er det i tillegg fare for, og sivilbefolkningen vil lide enda mer enn de gjør i dag.

Å arbeid for fred er naturlig for arbeiderbevegelsen. Hvordan gjør vi det?

Vi må kreve at våre norske politikere gjør det de kan for å påvirke våre allierte. Den norske regjeringen må forlange at land som USA, England og Frankrike følger den internasjonale rettsorden og ikke bryter med FN-pakten. Rett nok er Norge et lite land, men vår stemme har vekt og klar tale kan gi freden en større mulighet.

Før krigen mot Irak i 2003 uttalte president George W. Bush at landet hadde masseødeleggelsesvåpen. Det hadde Irak ikke, men det ga USA og dets allierte en kjærkommen anledning til å angripe og okkupere Irak. Hundretusener av mennesker døde. Det er grunn til å være skeptisk til påstander som kan utløse krigshandlinger. Å etterforske det mulige kjemiske angrepet i Syria bør være et naturlig krav. Og dette må gjøres av en uavhengig instans.

Norge har prestisje internasjonalt via blant annet Nobels fredspris. Å innkalle partene i Syria og Midtøsten til forhandlingsbordet, for eksempel i Oslo, bør ikke være en umulighet.

Det trengs kanskje ikke gjentas, men et av LOs formål er å arbeide for avspenning, nedrustning og fred. Dette er et formål som også bør være naturlig å etterstrebe for norske politikere.