Torgny Hasås, LO-Aktuelt

torgny.hasaas@lomedia.no

I dag fyller Kristelig Folkeparti 80 år. Partiet ble dannet med bakgrunn i det lavkirkelige miljøet i bibelbeltet på Sør- og Vestlandet. De har sine røtter i de tradisjonelle folkebevegelsene avholdssak- og målsak, men først og fremst kristendommen. Partiet ble dannet av utbrytere fra Venstre som mente at kristendommen fikk for lite plass i partiet.

Partiet har hatt statsministeren i tre perioder: Først Lars Korvald i 1973, som overtok da Trygve Bratteli stilte ultimatum i forbindelse med den første folkeavstemningen om norsk medlemskap i EF. I 1997 ble Kjell Magne Bondevik statsminister da Torbjørn Jagland forlangte 36,9 prosent av stemmene for å fortsette som statsminister. I 2001 ble Bondevik igjen statsminister etter at Jens Stoltenberg hadde kjørt i grøfta med en kraftig høyresving.

Kristelig Folkeparti har sine kjerneverdier. Etter stortingsvalget i 2001 oppsummerte Kristelig Folkeparti Barne- og familiepolitikk, utdanning og miljø som de sakene partiet ønsket å sette på dagsorden. De oppfattet selv at de områdene de hadde størst tillit til hos velgerne var: Helse/velferd, barn og familie, verdispørsmål og kirkesaker. (Aardal m.fl.: I valgkampens hete).

Kanskje med unntak av miljøspørsmålet er disse politikkområdene stort sett Kristelig Folkepartis kjerneområder. Og de er i stor grad alene om å ha dem som kjerneområder.

Innenfor det KrF oppfatter som sitt kjerneområde er de knallharde. De oppfattes av de andre partiene som ekstremister i spørsmål som homofili, abort og alt som har med seksualopplysning å gjøre. Er det noe parti i Norge som virkeliggjør slagordet: «Kinder, Kirche und Küche» (Barn, kirke og kjøkken) så er det Kristelig Folkeparti.

De er beinharde tilhengere av kontantstøtte for å få flere kvinner tilbake til kjøkkenbenken for å føde barn. Homofile i Norge opplever partiet som hovedmotstander.

Men når en beveger seg utenfor partiets harde verdikjerne er de medgjørlige og kompromissvillige. Gi KrF noen millioner (ja gjerne milliarder) til kirkebygg og så blir de med på ganske rause kompromisser.

Under Bondevik II var arbeidslivspolitikken overlatt til Høyre. Det er utenfor KrFs kjerneområder og Høyre fikk boltre seg, først med Norman og siden med Meyer i Arbeidsdepartementet. Dette resulterte i et aggressivt forsøk på å reformere arbeidsmiljøloven.

I Bondevik I var det Venstres Elbjørg Løwer som styrte over Arbeidslivet. Hun fikk gjennomført den skandaløse arbeidsmarkedsreformen som er grunnlaget for de store problemene med vikarbyråer og innleie av arbeidskraft som vi har i dag.

Men det er ikke sånn at Kristelig Folkeparti ikke er lydhør overfor LO.

I 2008 arrangerte NHO en mottakelse i forbindelse med at de flyttet tilbake til huset sitt i Middelthunsgate i Oslo. Blant de inviterte til å si noe var Kjell Magne Bondevik. Han skulle fortelle om forholdet mellom partene i arbeidslivet og regjeringa.

Det han fortalte var ganske interessant. En dag mens han var statsminister fikk han en telefon fra daværende LO-leder Yngve Hågensen. Ifølge Bondevik var omtrent samtalen sånn:

– Det er Hågensen i LO. Jeg trenger fire utvalg. Kan du ordne det?

– Ja, det kan vi jo alltids, svarte statsministeren.

Resultatet var at regjeringen Bondevik på beskjed fra LO satte ned fire utvalg som skulle revidere hele arbeidslivet. De fire utvalgene var:

– Stabel-utvalget, NOU 2001: 14 Vårens vakreste eventyr…?

– Arntzen-utvalget NOU 1999: 14 Forberedelse av inntektsoppgjørene i 1999

– Colbjørnsen-utvalget NOU 1999: 34 Nytt millenium – nytt arbeidsliv?

– Holden-utvalget NOU 2000: 21 En strategi for sysselsetting og verdiskaping

Arbeidsliv var og er ikke blant Kristelig Folkepartis kjerneverdier. Derfor var det ikke noe problem for Bondevik å si ja til LOs krav.

Det ser nå ut til at det er umulig med et rødgrønt flertall etter mandagens stortingsvalg. Det ser heldigvis ut til at vi også unngår et blåblått flertall. Det mest sannsynlig utfallet er at Kristelig Folkeparti eller Venstre kommer i en vippeposisjon.

Borgerlige regjeringer har hatt en tendens til å implodere (kollapse). Det er ingen grunn til å tro noe annet enn at det samme vil skje i neste stortingsperiode nå når Fremskrittspartiet krever en regjeringsplass.

Da den første borgerlige regjeringa etter krigen brøyt sammen i 1971, uttalte daværende statsminister, Per Borten, at å lede den regjeringa var som å bære staur. Erna Solbergs oppgave blir vel minst like umulig. Hennes oppgave blir som å øse en båt full av vann med en vott.

Håpet nå er at sammenbruddet skjer så fort at skadevirkningene av et borgerlig flertall blir minimalt. Og at KrF er i en slik posisjon på Stortinget at Arbeiderpartiet kan overta roret.

Vi løfter glasset i en forsiktig skål med champagnebrus for jubilanten, og gir et råd til sjefsjubilant, Knut Arild Hareide: Husk ta telefonen når LO-lederen ringer.