Vi drømte om Amerika
Men ikke lenger nå – nei, ikke lenger nå.
jan.erik@lomedia.no
“Give this letter to my mother. She will understand», tenker jeg.
Akkurat det samme tenkte de amerikanske, tapre, vakre, kortklipte og udødelige soldatene som kriget mot japanerne under den andre verdenskrigen. Ifølge Odd Børretzen. Men de amerikanske soldatene døde likevel.
Verden og USA, som nesten siden Columbus dro på seiltur i 1492 har vært samme sak, er i ferd med å gjøre det igjen. Gjøre hva da? Som de sjøl vil.
Jeg har drømt så vakre tanker om Amerika, landet med evige blomster, hvor alle er frie og lykkelige, ingen behøver å ta av seg hatten for noen – hvis de ikke vil det selv. Verken Einar Gerhardsen, Haakon Lie eller Jørgen Hattemaker. Amerika, et smilende paradis hvor kjærligheten varer evig, alderdommen er vakker – ja, rett og slett som Børretzen synger: et sted uten lukt.
Helt siden 1956, sånn omtrent, har jeg drømt om Amerika. Stedet hvor vestavinden bor, hvor honningblomster gror, hvor himmelen er stor og blå, med stjerner og med striper på. Et luktfritt land bak havet, hvor alle har bil og hvite tenner. According to Odd Børretzen. Ja, jeg drømte om Amerika, men ikke lenger nå.
Og New York, verdens mest levende by. Manhattan. East Village, Midtown, Grand Central Terminal, Harlem, Lower East Side & Soho, Chinatown, Upper West Side, Broooklyn, Upper East Side, Tompkins Square Park, Wall Street og Ground Zero. Bo på Chelsea Hotel og høre “So long Marianne” eller Chick Corea på Wha Wha.
Og Central Park, dette fristedet i metropolen der du kan gå i timesvis å drømme om Amerika hvor håpet er så grønt, hvor alt er stort og skjønt, hvor formuer og damers bryst er store til å hvile på. Men ikke lenger nå – nei, ikke lenger nå.
For mens du leser dette, forbereder president Obama og hans administrasjon noe helt annet. Om Kongressen vil. De har også sluttet å drømme om Amerika. De lever ut virkelighetens Amerika. Obama forbereder amerikanerne på krig i Midtøsten. Om ikke på bakken, så i lufta eller til vanns.
Ikke for å fordrive israelerne vekk fra land de har okkupert i Palestina, fra jord de har stjælt fra palestinerne. Det var dette Obamas krigere burde protestere mot. Men, nei da – nå skal de snart sende bomber over Syria, et herjet og borgerkrigrammet land i den ytterste nød.
Nå skal amerikanerne ut å bombe igjen, som de tidligere har gjort i Korea, Vietnam, Irak og Afghanistan.
Nå vil Obamas uniformerte menn fortelle syriske myndigheter hvor de mener David kjøpte ølet. Uten FN-mandat.
En utenrikspolitikk som savner sidestykke på den verdenspolitiske arena, en arrogant utenrikspolitikk som bare Amerika kan føre. En politikk som presidentene Johnson, Nixon, Clinton, Bush senior og junior har ført tidligere. Nå også Obama, som bruker Assads kjemiske krigføring mot egen befolkning som påskudd.
En utenrikspolitikk som har gitt høyreekstreme diktatorer av typen Augusto Pinochet fritt leide i Latin-Amerika og gitt blankofullmakter til fengsling og torturering av fanger på Guantanamo, ironisk nok i en amerikansk marinebase på det forhatte Cuba – et land USA hater mer enn pesten. Ja, et land som for USA er Pesten.
Som president Harry S. Truman så «vakkert» uttalte i 1947, det som seinere går under betegnelsen truman-doktrinen: «Jeg tror det må være De forente staters politikk å støtte frie folk som gjør motstand mot væpnede mindretalls forsøk på å ta makten, eller mot press utenfra.»
Og med denne formulering under hjelmen, har tusenvis av amerikanske soldater kjempet mot kommunisme og islamisme, enten de nevnte ismene er i mindretall eller ei. Og kommet hjem i hvite trekister drapert i røde og hvite striper, hvite stjerner på blå bakgrunn – til toner fra «The Star-Sprangled banner». God bless America!
Ja, amerikansk utenrikspolitikk er så skremmende og dobbeltmoralsk, at til og med naboens gode venn Puddelen Pelle slutter å logre med den korte halestumpen sin når den hører stemmene fra Capitol Hill i Washington DC.
Vi er mange som ikke liker regimene til Assader, Saddamer og Ghaddafier omkring i verden, men vi støtter ikke USAs rolle som verdenspoliti av den grunn.
USA later som de kjemper for fred, men setter hele verdensfreden i fare. I Syria opplever vi det FN kaller den verste flyktningekatastrofe i vår samtid. Løsningen er politisk, ikke militær.
Hvorfor skjønner ikke amerikanske politikere at det er usivilisert å bombe sivilisasjoner tilbake til steinalderen?
Hvorfor skjønner de ikke at vold avler vold, at krig fører til mer krig? Krig som virkemiddel for å skape fred er å tro at målet helliger middelet.
Hvorfor mase om dette nå – mot slutten av den norske valgkampen? Svaret er: Fins det noe viktigere enn krig og fred? Uten fred, ingen faglig politikk eller fagbevegelse.
Jeg tenker på hva muttern ville ha sagt om denne kommentaren hvis hun hadde levd. Og er ganske sikker på at hun ville ha forstått.
Mødre gjør alltid det!
