Arild Holt-Jensen, Professor emeritus i geografi, Universitetet i Bergen

Det å eie andre menneskers hjem kan ikke aksepteres som et område for privat næringsvirksomhet, presiserte Trygve Bratteli i en stortingsdebatt i 1951. Bakgrunnen var arbeiderklassens erfaringer med gårdeiersystemet i mellomkrigstiden. Husbanken og borettslagssystemet ble grunnlaget for etterkrigstidens sosiale boligpolitikk kombinert med streng husleieregulering. Det ble lite lønnsomt å sitte som eiere av gamle bygårder, og i byfornyelsesbølgen på 1980-tallet ble mange av dem omgjort til borettslag og sameier. Et mindre omfattende leiemarked ble etter hvert overtatt av ekstraleiligheter i husbankfinansierte boliger hvor eier kunne leie ut skattefritt. Dette bidro til en god sosial blanding av eiere og leiere i mange boligområder. I hovedsak virket den allmenne boligpolitikken sosialt utjevnende fram til 1980-åra.

Men gradvise endringer med sterkere og sterkere overgang til markedsstyring har underminert de opprinnelige intensjonene. Vi kan ønske oss grunnleggende endringer, for eksempel etablering av kollektivt eide ‘allmenne boliger’ som i Danmark. De danske allmenne boligene er innskuddsfrie boliger der de som bor betaler kostnadsleie. Men norske politikere er fanget i en ‘stiavhengighet’ som betyr at de institusjonene en har bygget opp står der som ‘faste elementer’. Husbanken og borettslagssystemet har vi, men store deler av de rollene som var tillagt dem i en sosial boligpolitikk er borte. Alle generelle boligsosiale tiltak er borte og bare delvis kompensert med individuell støtte til vanskeligstilte. Markedet har i meget stor grad overtatt boligpolitikken. Likevel er det sosiale boligtiltak gjennom Husbanken og borettslagssystemet som framstår som ‘det mulige’. NOU 2011; 15 Rom for alle, fastslår at: Utvalget foreslår ikke endringer i de boligsosiale målene eller i hovedtrekkene i virkemiddelapparatet. Det betyr å fortsette reparasjon av sosiale skjevheter i boligtilbudet ved særlig å gi Husbanken nye oppgaver gjennom ‘startlån’, bostøtte m.v. Men er dette nok?

Det er et hovedproblem at de nye boligmeldingene (NOU 2011;15 og Stortingsmelding 17 (2012-13)) ikke har tatt til følge de fundamentale endringer som pågår i befolkningsvekst og boligbehov. Befolkningsveksten i Norge og særlig i de store byene er blitt betydelig, særlig etter 2000. Og det er mange grunner til at vi ikke kan spre bybefolkningen tynt utover. En viktig grunn er utviklingen i arbeidslivet som går mot mer fleksibilitet med kveldsarbeid, helgearbeid m.v. Moderne, urbane familier har ikke friheten til å velge mellom ‘bolig utenfor trengselen’ og bolig i byen. Når både far og mor er høyt utdannet og ønsker heldagsjobb, er bolig i byen nærmest et ‘must’. Det gjør det mulig å få den daglige ‘tid-rom-kabalen’ til å gå opp. Videre skaper det økende antall enpersonshusholdninger og eneforsørgende med barn økende etterspørsel etter byleiligheter. I tillegg kommer den økende andel 65+ som vil bytte enebolig i byens ytterområder med sentral leilighet. En tredje årsak til utviklingen mot ‘kompakt by’ er innvandringen, nå særlig fra andre europeiske land. Innvandrere fra Polen, Lithauen og Sverige søker primært leieboliger, men må betale langt over kostnadsleie.

Boligproblemene i dag er stort sett storbyproblemer, skyhøye husleier og store problemer med å komme inn på boligmarkedet. Så ‘løser’ en dette ad hoc ved å plusse på husleietilskudd først og fremst ved bostøtten gjennom Husbanken.

Resultatet er en pengeoverføring som utelukkende kommer huseierne til gode og som samtidig gjør mange flere til KLIENTER. Sosialt er dette forkastelig; de som ikke klarer utgiftene må stille seg i kø for å søke. Gjennom ‘gjengs leie’ også i kommunale sosialboliger kan kommunene skyve kostnadene over på staten og bostøtteordningen.

Byfornying i indre byområder er blitt bevisst videreført som ‘gentrifisering’ av eiendomsutviklere og private meglere, en prosess som innebærer at arbeidere, innvandrere og personer med svak økonomi ikke lenger har råd til å bo der. Gentrifiseringen i noen deler av byen fører til ‘ghettofisering’ av andre. De klassiske motsetningene finner man på Grünerløkka i Oslo og i Groruddalen.

Boligbyggelagene har også i økende grad forlatt den sosiale profilen ved at de bygger og tilbyr eierleiligheter, i stedet for andelsleiligheter. De blir med dette markedsaktører helt på linje med andre profittorienterte boligutbyggere. Sameieleiligheter oppnår høyere salgspriser fordi det gir eierne frihet til framleie. Internasjonale undersøkelser viser at framleie ødelegger eieransvar, inntektsbasis og dugnadsvilje i boligblokker. Det blir problematisk når borettslag, som i Groruddalen, har fått lov til å bli sameier og nå sliter med 40-50 prosent framleie.

Fra 1992-2012 økte boligprisene 2-3 ganger mer enn byggekostnadene og norske husholdninger har fått en betydelig høyere gjeldsgrad enn det som er vanlig i OECD-landene. Markedsaktørene ønsker fortsatt minst mulig regulering, men norsk boligpolitikk kan ikke ha som formål å sikre profitten til de som seiler på boligboblen. Det er det langsiktige hensynet til norsk økonomi og vanlige folks framtid politikken skal styres etter. Det er viktig å sikre at det ikke blir et økende gap mellom et A- og et B-lag blant unge boligsøkere.

Fattigdom er i stor grad knyttet til boforhold. Det gjør det nødvendig for regjeringen, også for å komme politisk på offensiven, å se på strukturen i organisering og tilrettelegging av boligpolitikken for å ‘gjenreise en norsk sosial boligpolitikk’, dersom de ønsker å bekjempe fattigdommen.

Vi må få tiltak som kan føre til at vi får en større andel ikke-kommersielle leieboliger med ‘kostnadsleie’ , ikke ‘gjengs leie’, i de større byene. Når et slikt tilbud finnes, vil det føre til at også de private markedsleiene blir neddempet.

Boligbyggelagene kan få en ny rolle i et boligtilbud med kostnadsleie. I Stavanger har for eksempel prisutviklingen ført til at det sentrale boligbyggelaget nå tilbyr boligsøkere å leie bolig i en periode og gradvis gå inn på en ordning med betaling av innskudd.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 13/2013)