Stein Aamdal

Arbeidsmiljøloven er først og fremst en arbeidervernlov, den representerer nivået på den kollektive fornuften til enhver tid. Uten en arbeidsmiljølov ville det vært fritt fram for et brutalt arbeidsliv, der arbeidskjøperne fritt kunne sette ansatte opp mot hverandre, si opp hvem de ville uten konsekvens, kreve arbeid til alle døgnets tider uten kompensasjon, og tilby arbeid til dem som var villig til å selge helsa si for minst betaling.

Det er ikke sant at Arbeidsmiljøloven hindrer et fleksibelt arbeidsliv. På Aker Verdal har vi jobba til alle døgnets tider, vi har veksla mellom perioder med permitteringer og perioder med fullt kjør sju dager i uka, 365 dager i året. Vi har alltid kommet fram til arbeidstidsordninger innenfor loven og tariffavtalens rammer. Loven og tariffavtalen har aldri hindret fornuftig organisering av arbeidet. Dersom partene ikke kommer fram til fornuftige arbeidstidsordninger innefor rammen av dagens Arbeidsmiljølov, skyldes det stahet eller prinsipprytteri hos den ene eller begge parter.

Når det går an å få til helkontinuerlig drift i fullstillinger på plattformer i Nordsjøen, og i prosessindustrien, som Norske Skog, skulle det ikke være all verden å få til det samme innenfor helsevesenet, dersom kommunene og helseforetakene er villig til å ansette nok folk for å få turnusene til å gå opp og kompensere for ubekvem arbeidstid.

Alt skiftarbeid tærer på helsa, og burde av hensyn til samfunnsmessige kostnader begrenses så mye som mulig. Men der det ikke er noen vei utenom, må vi være villige til å kompensere dem som må legge igjen helsa i jobben. Det gjøres ikke ved konkurranseutsetting og svekka pensjonsrettigheter.

Arbeidsmiljøloven og sentrale tariffavtaler har ikke gått ut på dato, men noen håper at glemselens slør kan trekkes over den nære fortid. Når arbeidskjøpere, mediefolk og politikere plutselig vil gi oss vanlige folk mer makt over egen arbeidsdag, bør det ringe ei varselklokke. De foreslår ikke å svekke arbeidsgivers styringsrett, de har ingen forslag som gir lokale klubber og fagforeninger mer rett til medvirkning og innflytelse på egen arbeidsplass. De foreslår å svekke sentrale tariffavtaler og gi mer makt og innflytelse til lokale parter.

Når været er bra kan en lett glemme hva uvær betyr.

I medgangstider med mye arbeid og for lite folk, kan det nok la seg gjøre å få til gunstige lokale avtaler. Med økende arbeidsløshet og krise i EU, vil mange oppleve at den nye friheten uten regulerende sentrale avtaler, vil bli friheten til å velge lavere lønn, lengre og mer ubekvem arbeidstid uten kompensasjon. Når de sentrale fagforeningene er svekka og de landsomfattende tariffavtalene erstatta med lokale avtaler ligger landet åpent for dem som vil selge arbeidskrafta si billigst mulig.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 13/2013)