Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

De første litt sprikende prognosene etter at valglokalene stengte i kveld klokka 2100, viser at det blir regjeringsskifte. Den rødgrønne epoken er over. Ett av mange ubesvarte spørsmål er om SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet nå skiller lag? En undersøkelse LO-Aktuelt foretok i forkant av valget viste at det tross valgnederlag, er en sterk oppslutning om det rødgrønne samarbeidet i LO og forbundene. Den nye politiske virkeligheten på Stortinget vil vise om det rødgrønne samarbeidet har en framtid utover åtte år sammen i regjering.

Men akkurat nå er ikke det øverst på dagsorden. Den største diskusjonen i dagene framover blir hva slags borgerlig regjering som vil styre landet i årene som kommer. I kveld er det ingen som vet. Høyre ser ut til å gjøre et langt dårligere valg enn hva mange trodde i sommer. Fremskrittspartiet ser ut til å gjøre et sterkere valg enn mange hadde trodd. Det gjør ikke oppgaven lettere for Erna Solberg. Fremskrittspartiets leder Siv Jensen har vært tydelig på at hun ikke vil støtte en regjering Frp ikke er med i. Etter 40 år er dette den store muligheten for regjeringsmakt. Griper man ikke sjansen nå kan det fort bli nye 40 år i gneldrende opposisjon. Hva Venstre og Kristelig Folkeparti til slutt vil falle ned på, er det ingen som vet. Det ene partiet har miljø som sin uttalt viktigste sak; det andre den globale kampen mot fattigdom. Fremskrittspartiet må svelge to store kameler skal de her tilfredsstille sentrumspartienes krav. Høyre-leder Erna Solberg har ført en valgkamp som er så konturløs at hun glatt kan svelge unna det meste uten å tape ansikt.

Internasjonale observatører har store problemer med å forstå og forklare hvorfor folk i «verdens beste land» kaster regjeringen. Det er lite som tyder på at vi verdimessig har beveget oss så langt til høyre som valgresultatet tilsier. Undersøkelser viser at vi syns det er greit å betale skatt og slår i stor grad ring rundt en sterk offentlig sektor. Samtidig er valget et klart signal om at folk ikke er fornøyde. De ønsker noe mer. Slik sett traff Høyre med sitt løfte om «bedre løsninger».

For norske arbeidstakere kan de løsningene raskt vise seg å bli flere midlertidige stillinger, mer sosial dumping og en svekket arbeidsmiljølov. Arbeidstida kan bli det første offeret for en blå politikk. For ett av de svært få områdene hvor det blå flertallet er enige og relativt samkjørte, er nettopp arbeidslivspolitikken. Mange i fagbevegelsen tror at konfliktnivået i arbeidslivet nå vil øke. LOs hovedoppgave blir uansett å etablere et godt og konstruktivt forhold til den nye regjeringen. Det er viktig at fagbevegelsen gjør sitt for at trepartssamarbeidet fungerer og at den norske modellen overlever. Alternativet er økt arbeidsløshet, voksende klasseskiller og svekket konkurranseevne.

Det kan naturligvis være fristende å toe sine hender og si: Hva var det vi sa. Men det vil være uansvarlig. Og LO sin styrke og historie er å ta ansvar. Ikke bare for enkeltgrupper; men et bredt samfunnsansvar. Det vil LO og forbundene fortsette med også i årene som kommer.