«Mål og mening»
Det både måles og telles i hele staten. Likevel er det ikke alt det gir mening å måle, og det er ikke alltid det som telles er viktig.
Regjeringen skryter av økningen i både forskningsartikler og uteksaminerte studenter. Det skal ikke underslås at det gjøres mye godt arbeid på de norske akademiske institusjonene, og regjeringens glede kan godt være berettiget, men på hvilket grunnlag gjøres disse vurderingene?
En av konsekvensene av kvalitetsreformen på høgskoler og universiteter var at det ble innført såkalt «balansert målstyring». Nå får ikke universiteter og høgskoler lengre forutsigbare budsjetter. I stedet blir deler av budsjettet tildelt som belønning for «studiepoengsproduksjon» og for publiserte artikler i tidsskrifter i ulike kategorier. Samtidig som hun innførte disse endringene, fjernet daværende statsråd Kristin Clemet forsk-ningsretten til de vitenskapelig ansatte.
Det er faktisk forsket en del på hvordan mennesker opererer når de blir utsatt for belønningssystemer. Allerede den gjerdemalende Tom Sawyer i Mark Twains roman var kjent med den sterke indre motivasjonen vi mennesker kan ha til å jobbe, når denne vekkes. Etter hvert finnes det store mengder forskning på hvordan «gulrot og pisk» fungerer på mennesker. Et eksempel har vi fra Teresa Amabile fra Harvard Business School. Forskningsteamet hennes fikk uavhengige eksperter i et blindt forsøk til å vurdere arbeidet til ulike kunstnere hvor noe var kommisjonert, og noe ikke var det. Selv om bildene var teknisk like krevende og avanserte, var kreativiteten dramatisk lavere i de kommisjonerte bildene. Dette er bare ett eksempel på hvordan belønningssystemer kan drepe den indre motivasjonen og dermed kreativiteten, og denne forskningen er uavhengig bekreftet i en rekke studier på ulike grupper. Belønning og straff virker negativt på utførelsen av arbeidet, og det kan bidra til framveksten av juks, eller snarveier for likevel å oppnå de definerte målene.
Det er få grunner til å tro at forskere og ansatte ved universiteter og høyskoler skiller seg fra resten av menneskeheten når det gjelde indre motivasjon. Allerede før insentivsystemet trådte i kraft var det høy status forbundet med publiseringer i de rette tidsskriftene. Mange fikk medforfatterskap uten egentlig å ha bidratt med spesielt mye til artikkelen, nærmest som en kollegial vennetjeneste.
Såkalte «minste publiserbare enhet»-artikler er blitt en stående vits blant akademikere. Når man har et forskningsresultat klart, er ikke lenger det første spørsmålet «Hvordan kan vi presentere dette på en faglig sett best mulig måte?», men heller «Hvor mange ulike artikler kan vi klare å dele dette opp i?».
Det blir altså publisert mye. Svært mye. Men hvor mye av denne forskningen bringer virkelig noe nytt med seg? Hadde vi uten belønningsmodeller kanskje fått produsert like mye kunnskap, men færre artikler? Man kan jo innvende at det ikke har noe å si om mange artikler er middelmådige, så lenge forskningen likevel kommer ut. Det skader vel ikke at det blir mer publisering, selv om ikke alt er like bra?
Den anerkjente og kritiske legen og vitenskapsskribenten Ben Goldacre tar faktisk opp dette spørsmålet i sin siste bok «Bad Pharma». Her tar han et oppgjør med uvitenskapelighet innen medisinen. Et av poengene hans er hvilke prosesser leger går gjennom når de skriver ut medisiner, og hvordan de manipuleres av legemiddelindustrien. Et av problemene de står overfor er rett og slett for mange artikler. «Det finnes titusenvis av vitenskapelige tidsskrifter, og millioner av akademiske medisinske avhandlinger, og mer produseres hver dag», skriver Goldacre.
Alper m.fl. har i forskningsartikkelen «How much effort is needed to keep up with the literature relevant for primary care?» forsøkt å finne ut hvor mye tid en allmennlege må bruke dersom hun skal holde seg oppdatert på all forskning som er relevant for feltet sitt.
Forskerne samlet inn hver relevant akademisk artikkel publisert i løpet av en enkelt måned. Resultatet var kanskje ikke overraskende. Selv om hun bare bruker noen få minutter på hver enkelt artikkel, beregnet de at det ville ta en lege seks hundre timer å skumme gjennom alle. Det utgjør omtrent 29 timer hver ukedag.
Vi lever i en verden hvor det ikke er mangelen på kunnskap som er problemet, men det å skille ut det vesentlige. Da er insentiver til å sende ut mange artikler om det samme forskningsresultatet verken samfunnsnyttig eller nyttig for forskningen, dersom man kunne klart seg med en.
Når balansert målstyring ikke fungerer etter intensjonen, er det alltid noen som vil foreslå å telle og måle mer for å rette opp i skjevhetene. Jan Fagerberg, som ledet utvalget som i 2011 leverte NOUen «Et åpnere forskningssystem», tok til orde for også å telle og belønne siteringer. Med den vitenskapelige kunnskapen vi har om hvordan mennesker tilpasser seg slike systemer er det lett å gjette hva som skjer. Når man allerede har den samme tendensen med medforfatterskap, kan det fort utvikle seg en kultur hvor man siterer hverandre som en god vennetjeneste. Dette vil selvsagt gjøre at norsk forsk-ning vil se bedre ut på papiret, men vil den faktisk være bedre?
Det er mystisk at en sektor som, i hvert fall ideelt, skal ha vitenskapen i høysetet, styres av økonomimodeller som strider mot den vitenskapelige kunnskapen vi har om hvordan mennesker fungerer. Dagens indikatormodeller, og den vekten som legges på dem, undergraver den indre motivasjonen til ansatte, men også den tilliten som norsk forskning og høyere utdanning har vært bygget på.
Ansatte som måles og kontrolleres yter dårligere og gir en dårligere kvalitet på arbeidet. Det vi trenger er frihet og tillit, for de aller fleste ansatte på norske universiteter og høyskoler vil faktisk ikke annet enn å gjøre en best mulig jobb etter sine egne faglige kriterier. Det bør de få muligheten til. Selv om den sittende regjeringa ikke har bidratt særlig positivt til å snu utviklinga i sektoren, viser dessverre erfaringen at en blå-blå regjering bare vil gjøre vondt enda verre.
(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 14/2013)
Mest lest
BITTERT: Per Olav Truberg har jobba mange år i matindustrien. Takken var oppsigelse da han havna i operasjonskø med et trøble kne.
Erlend Angelo
Per Olav mistet jobben i operasjonskø: – Det er veldig sårt
BELASTENDE YRKE: Frisør og tillitsvalgt Kaja Aga Gaarder tar smertestillende for å klare arbeidsdagen. Etter en bilulykke har hun daglige smerter. Men hun tok smertestillende på jobb også før ulykken. Her fikser hun håret til Victoria Gjone.
Jan-Erik Østlie
Bruken av smertestillende øker: Kaja starter alltid arbeidsdagen med en Paracet
Roy Ervin Solstad
Han er blant dem som har kommet med fete lønnskrav
Unni tar gjerne på seg ekstra vakter. Hun elsker å gjøre en forskjell.
Eirik Dahl Viggen
Unni (65) var lei av livet som pensjonist. Da gjorde hun et uvanlig valg
OPPGJØR: Årets lønnsoppgjør står for døren og elektrikerne starter sine forhandlinger 22. april. Her er en Bravida-montør i sving med akkordarbeid på Drammen sykehus tidligere i år.
Leif Martin Kirknes
Når får du ny lønn? Disse datoene må du merke deg
Håndverkere oppgir en høyere bruk av narkotika enn gjennomsnittet. Elektrobransjen frykter det kan føre til flere farlige situasjoner og ulykker på arbeidsplassene.
Leif Martin Kirknes
Økt kokainbruk blant unge elektrikere
Martine Lie satser på at et par måneder med permittering går greit.
Erlend Angelo
Potetmangel gir permitteringer i Bama
Sissel M. Rasmussen
Har du fysisk tungt arbeid? Da bør du kanskje ikke trene etter jobben
FLEST KVINNER: I rapporten kommer det fram at det ofte er unge kvinnelige ansatte, både med norsk og utenlandsk opprinnelse, som er skadelidende.
Colourbox.com
Renholdere trues med at de mister jobben om de er syke
HENTER I BARNEHAGEN: Fengselsbetjent Jørgen Myrvold samler overtid for å ha et hjem til barna. Han er helt avhengig av et godt lønnsoppgjør for å fortsette i fengsel.
Eirik Dahl Viggen
Jørgen (29) overlever på overtidstimer
Høyres Henrik Asheim er glad for å ha fått pensjonsforliket gjennom - og håper endringen er på plass allerede neste år.
Jonas Fagereng Jacobsen
Høyre vil ha superrask behandling av nye pensjonsregler
BLITT BEDRE: Etter at de fikk tariffavtale, syns tillitsvalgt Benjamin Jacobsen at samarbeidet med ledelsen har blitt bedre.
Herman Bjørnson Hagen
Sjefen mente de ansatte sluntra unna. Da begynte ballen å rulle
KAMPKLARE: Pål Fredriksen og Lars Johansen går til sak mot arbeidsgiver.
Eirik Dahl Viggen
Sparetiltak i fengselet gjør at Pål og Lars taper 60.000 kroner i året
MÅLRETTA: Butikkansatt Ali Rahimi forteller arbeidsminister Tonje Brenna hvor hardt han har jobba for å lære seg norsk og få et normalt liv etter flukten fra Afghanistan.
Brian Cliff Olguin
Ali kom fra Afghanistan som 17-åring. Han lærte seg norsk gjennom butikkjobben
Knut Viggen
Tidligere LO-leder blir korrupsjonsjeger
Etter en tøff runde med sensorer som skjelte henne ut under fagprøven, har Anny-Elise både skaffet seg fagbrev og fast jobb i forpleininga på sokkelen. Her fra hennes nyligste tur ut på Heidrun-plattformen.
Privat
Anny-Elise ble skjelt ut av sensor. Nå har hun fått drømmejobben
Brian Cliff Olguin
Et orakel og en slags urmoder. Slik beskrives Berit (67) av kollegene
LANGE STREKK: Etter to års dragkamp, er Bergen fengsel omsider i mål med en avtale om 12-timersvakter i helgene.
Eirik Dahl Viggen
Ansatte i Bergen fengsel får 12-timersvakter i helgene
Håvard Sæbø
Høyesteretts ankeutvalg: Sak om innleie må behandles på nytt
Per Backer