Thomas Sandvik, forbundssekretær NTL og Ronny Kjelsberg, sekretær NTL Universiteter og høgskoler

Regjeringen skryter av økningen i både forskningsartikler og uteksaminerte studenter. Det skal ikke underslås at det gjøres mye godt arbeid på de norske akademiske institusjonene, og regjeringens glede kan godt være berettiget, men på hvilket grunnlag gjøres disse vurderingene?

En av konsekvensene av kvalitetsreformen på høgskoler og universiteter var at det ble innført såkalt «balansert målstyring». Nå får ikke universiteter og høgskoler lengre forutsigbare budsjetter. I stedet blir deler av budsjettet tildelt som belønning for «studiepoengsproduksjon» og for publiserte artikler i tidsskrifter i ulike kategorier. Samtidig som hun innførte disse endringene, fjernet daværende statsråd Kristin Clemet forsk-ningsretten til de vitenskapelig ansatte.

Det er faktisk forsket en del på hvordan mennesker opererer når de blir utsatt for belønningssystemer. Allerede den gjerdemalende Tom Sawyer i Mark Twains roman var kjent med den sterke indre motivasjonen vi mennesker kan ha til å jobbe, når denne vekkes. Etter hvert finnes det store mengder forskning på hvordan «gulrot og pisk» fungerer på mennesker. Et eksempel har vi fra Teresa Amabile fra Harvard Business School. Forskningsteamet hennes fikk uavhengige eksperter i et blindt forsøk til å vurdere arbeidet til ulike kunstnere hvor noe var kommisjonert, og noe ikke var det. Selv om bildene var teknisk like krevende og avanserte, var kreativiteten dramatisk lavere i de kommisjonerte bildene. Dette er bare ett eksempel på hvordan belønningssystemer kan drepe den indre motivasjonen og dermed kreativiteten, og denne forskningen er uavhengig bekreftet i en rekke studier på ulike grupper. Belønning og straff virker negativt på utførelsen av arbeidet, og det kan bidra til framveksten av juks, eller snarveier for likevel å oppnå de definerte målene.

Det er få grunner til å tro at forskere og ansatte ved universiteter og høyskoler skiller seg fra resten av menneskeheten når det gjelde indre motivasjon. Allerede før insentivsystemet trådte i kraft var det høy status forbundet med publiseringer i de rette tidsskriftene. Mange fikk medforfatterskap uten egentlig å ha bidratt med spesielt mye til artikkelen, nærmest som en kollegial vennetjeneste.

Såkalte «minste publiserbare enhet»-artikler er blitt en stående vits blant akademikere. Når man har et forskningsresultat klart, er ikke lenger det første spørsmålet «Hvordan kan vi presentere dette på en faglig sett best mulig måte?», men heller «Hvor mange ulike artikler kan vi klare å dele dette opp i?».

Det blir altså publisert mye. Svært mye. Men hvor mye av denne forskningen bringer virkelig noe nytt med seg? Hadde vi uten belønningsmodeller kanskje fått produsert like mye kunnskap, men færre artikler? Man kan jo innvende at det ikke har noe å si om mange artikler er middelmådige, så lenge forskningen likevel kommer ut. Det skader vel ikke at det blir mer publisering, selv om ikke alt er like bra?

Den anerkjente og kritiske legen og vitenskapsskribenten Ben Goldacre tar faktisk opp dette spørsmålet i sin siste bok «Bad Pharma». Her tar han et oppgjør med uvitenskapelighet innen medisinen. Et av poengene hans er hvilke prosesser leger går gjennom når de skriver ut medisiner, og hvordan de manipuleres av legemiddelindustrien. Et av problemene de står overfor er rett og slett for mange artikler. «Det finnes titusenvis av vitenskapelige tidsskrifter, og millioner av akademiske medisinske avhandlinger, og mer produseres hver dag», skriver Goldacre.

Alper m.fl. har i forskningsartikkelen «How much effort is needed to keep up with the literature relevant for primary care?» forsøkt å finne ut hvor mye tid en allmennlege må bruke dersom hun skal holde seg oppdatert på all forskning som er relevant for feltet sitt.

Forskerne samlet inn hver relevant akademisk artikkel publisert i løpet av en enkelt måned. Resultatet var kanskje ikke overraskende. Selv om hun bare bruker noen få minutter på hver enkelt artikkel, beregnet de at det ville ta en lege seks hundre timer å skumme gjennom alle. Det utgjør omtrent 29 timer hver ukedag.

Vi lever i en verden hvor det ikke er mangelen på kunnskap som er problemet, men det å skille ut det vesentlige. Da er insentiver til å sende ut mange artikler om det samme forskningsresultatet verken samfunnsnyttig eller nyttig for forskningen, dersom man kunne klart seg med en.

Når balansert målstyring ikke fungerer etter intensjonen, er det alltid noen som vil foreslå å telle og måle mer for å rette opp i skjevhetene. Jan Fagerberg, som ledet utvalget som i 2011 leverte NOUen «Et åpnere forskningssystem», tok til orde for også å telle og belønne siteringer. Med den vitenskapelige kunnskapen vi har om hvordan mennesker tilpasser seg slike systemer er det lett å gjette hva som skjer. Når man allerede har den samme tendensen med medforfatterskap, kan det fort utvikle seg en kultur hvor man siterer hverandre som en god vennetjeneste. Dette vil selvsagt gjøre at norsk forsk-ning vil se bedre ut på papiret, men vil den faktisk være bedre?

Det er mystisk at en sektor som, i hvert fall ideelt, skal ha vitenskapen i høysetet, styres av økonomimodeller som strider mot den vitenskapelige kunnskapen vi har om hvordan mennesker fungerer. Dagens indikatormodeller, og den vekten som legges på dem, undergraver den indre motivasjonen til ansatte, men også den tilliten som norsk forskning og høyere utdanning har vært bygget på.

Ansatte som måles og kontrolleres yter dårligere og gir en dårligere kvalitet på arbeidet. Det vi trenger er frihet og tillit, for de aller fleste ansatte på norske universiteter og høyskoler vil faktisk ikke annet enn å gjøre en best mulig jobb etter sine egne faglige kriterier. Det bør de få muligheten til. Selv om den sittende regjeringa ikke har bidratt særlig positivt til å snu utviklinga i sektoren, viser dessverre erfaringen at en blå-blå regjering bare vil gjøre vondt enda verre.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 14/2013)