Ørjan Takle, hovedtillitsvalgt

Bussanbud er på «forsiden» et tiltak som styrker det offentliges styringsrett med bruk av skattepengene våre. Det skal i grove trekk gi oss den mest økonomiske, miljøbevisste, trafikksikre og innbyggervennlig kollektivtransporten. Det skal inngi tillit til at skattepengene blir brukt rett.

En skulle kanskje tro at stort bedre kan det ikke bli. Og flere steder i landet opplever også innbyggerne at kollektivtransporten har blitt så mye bedre sammenlignet med alternativene, at flere og flere benytter seg av tilbudet. Der de får dette til, er økningen oppsiktsvekkende, og alle piler peker tilsynelatende i riktig retning.

På «baksiden» er det imidlertid en kamp, der andre viktige verdier vi liker å flagge høyt i vårt samfunn taper terreng i et skremmende tempo. Arbeidstakerrettighetene står for fall.

I mange bransjer er selve produksjonen flyttet utenlands til markeder med lavere lønninger og dårligere arbeidstakerrettigheter. Så kjøper vi varene inn igjen billigere og billigere. Nordmenn har aldri tidligere brukt forholdsvis så lite penger på klær, elektronikk, ferier, mat og andre produkter vi omgir oss med. Vi har vel heller aldri hatt så få skreddere, syersker og tradisjonelle fabrikkarbeidere i vårt samfunn som det vi har i dag.

Kollektivtransport kan ikke flagges ut og importeres billig. Det er en produksjon som nødvendigvis må foregå der folk skal transporteres. Vi nordmenn forventer dessuten at det skal være mulig å stille sjåføren et spørsmål på norsk og få et forståelig svar tilbake på samme språk. Det er med å begrense muligheten for å importere billigere arbeidskraft. Dessuten ligger det krav i anbudene, som gjør at det fortsatt i hovedsak er nordmenn som kjører bussene.

Problemet sjåførkorpset sliter med, ligger på et annet plan. I hele oppbyggingen av lov-, avtale- og regelverk har man forholdt seg til de to viktige partene i arbeidslivet, nemlig arbeidstaker og arbeidsgiver. Våre opparbeidede arbeidstakerrettigheter regulerer forholdet mellom arbeidstaker og den som tradisjonelt har kontrollert produksjonsmidlene.

Arbeidsgiver har imidlertid langt på vei mistet sin styringsrett over egen produksjon. Og det er ikke arbeidstakerne som har overtatt styringsretten. Det er kommet inn en tredjepart som ingen tenkte på da Arbeidsmiljøloven og Bussbransjeavtalen ble fremforhandlet. I dag har vi de fylkeskommunale administrasjonsselskapene. De har forskjellige navn rundt om i kongeriket som Ruter, Skyss, AtB, Kolumbus med mange flere. De har imidlertid det til felles at de ikke var påtenkt da arbeidstakernes rettigheter ble fremforhandlet.

Våre arbeidsgivere styrer lønn innenfor tariffavtalens bestemmelser. De bestemmer arbeidstidsordninger innenfor arbeidsmiljølovens bestemmelser. Dessuten har vi en del lokale avtaler fremforhandlet med lokale tillitsvalgte. Men busselskapenes selvstendige styringsrett er i dag nesten begrenset til hvordan uniformen skal se ut. Det er selvsagt satt på spissen, men likevel skremmende nær sannheten.

Det som styrer sjåførens arbeids-hverdag er hvordan bussen er utformet, hvor rutene går, rutetidene, holdeplassenes utforming, takstsystemet, billetteringsutstyret, overvåkningssystemene i bussen, hvilebuene, trafikkbildet og veistandarden. Alt dette vedtas i dag av de fylkeskommunale administrasjonsselskapene og samferdselspolitikerne. Busselskapene kan fremme sine synspunkter i løpende driftsmøter, men de har ingen styringsrett. De kan selvsagt også bruke sin stemmeseddel i fylkestingsvalg, men det er ikke det vi tradisjonelt forstår med begrepet arbeidsgivers styringsrett. De har blant annet mistet retten til å reklamefinansiere driften med plakater i og på bussene. De har mistet retten til sin egen merkevare, og får i dag bare lov å ha en liten logo på bussen på mindre enn en halv kvadratmeter. Folk flest tror at Ruter, Skyss, AtB og de andre egentlig er navnet på selve busseselskapet. For meg er det helt ubegripelig at en hel bransje så stilltiende og uten merkbar kamp har kunnet gi fra seg styringsretten. Og dersom de ikke visste, så er det uforståelig at de kan leve med det nå.

Da er vi ved selve poenget. Når sjåførkorpset fremmer sine arbeidstakerrettigheter mot arbeidsgiver, som i henhold til lov-, avtale- og regelverk er rette vedkommende, så løfter de armene i været og forteller at det faktisk ikke er deres bord. Dette bestemmes av de fylkeskommunale administrasjonsselskapene. Men vi sjåførene har ingen formelle møtepunkter mot administrasjonsselskapene. Ingen forhandlingsrett og ingen lovhjemler vi kan slå i bordet med. Det var ingen av dem som forhandlet frem lov- og avtaleverket, som så for seg en slik situasjon. Som arbeidstakere i dette systemet har vi langt på vei trukket kortet med monopolteksten «Rykk tilbake til start».

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 14/2013)