Høyre var ikke særlig begeistret for nyansen, ifølge Kjell Magne Bondevik.

I sine memoarer beskriver den tidligere KrF-lederen og statsministeren hvordan samtalene forløp forut for regjeringsforhandlingene på Sem gjestegård i Asker.

– Vi la stor vekt på at det i første omgang dreide seg om sonderinger før eventuelle forhandlinger kunne starte. Det var mer uforpliktende, og muligheten til retrett var større, framholder Bondevik i boka «Et liv i spenning» fra 2006.

Daværende Høyre-leder Jan Petersen fant det vanskelig å se den praktiske forskjellen på sonderinger og forhandlinger, skriver Bondevik og fortsetter:

– Jeg fastholdt at dette skillet var viktig; først under eventuelle forhandlinger skulle det føres referater og utarbeides forpliktende tekster til et fellesdokument.

– Les også: Regjerings-samtaler i gang

Parallellen til dagens situasjon er klar. Også nå skal en rekke konfliktsaker ryddes av veien før partiene setter seg til forhandlingsbordet. I 2001 var det først og fremst spørsmål om gasskraft og klima, internasjonal bistand og deler av den økonomiske politikken som skapte problemer.

Statsministerspørsmålet og den utbredte skepsisen i KrF til å sitte i regjering med et langt større Høyre var andre konfliktsaker. Under et fortrolig møte hjemme hos Høyres Per-Kristian Foss gjorde Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland det klart at de så «betydelige problemer» med et regjeringssamarbeid.

– Forskjellen fra 1997 var stor; da hadde KrF, Senterpartiet og Venstre utarbeidet et felles politisk dokument før valget. Et slikt dokument forelå ikke nå, og det var derfor vi først ønsket sonderinger i stedet for reelle forhandlinger, anfører Bondevik.

Også dette ligner på dagens situasjon. De fire partiene på borgerlig – eller ikkesosialistisk side, som det heter i KrF – la heller ikke denne gang fram en felles politisk plattform før stortingsvalget. Og da som nå består forhandlingsdelegasjonene av tre partitopper samt én bisitter eller rådgiver hver.

– Les også: Nå blir det tøffe tak

Bondevik beskriver selv veien til regjeringskvartalet som «kronglete». For å unngå at sonderingene skulle havarere på uenigheten om miljø- og energipolitikken, ble dette punktet tatt ut av selve sonderingene og overlatt til en undergruppe som skulle jobbe videre med spørsmålet.

Sonderingene ble innledet 18. september 2001 og brøt sammen 24. september. Ifølge Bondevik skjedde ikke dette bare fordi Høyre forlangte å få både stats- og finansministerposten, men også som følge av politisk uenighet, blant annet om landbruks- og distriktspolitikk.

Etter et kort intermesso kom Høyre likevel fram til at partiet kunne støtte Bondeviks kandidatur som statsminister og partene samlet seg igjen. Denne gang var det ikke sonderinger, men drøftelser – på et hemmelig sted, nemlig hjemme hos Bondeviks søster på Prinsdal helgen 28. til 30. september.

Drøftelsene endte som kjent godt. Mandag 1. oktober besluttet partiene formelt å møtes til regjeringsforhandlinger, som ble innledet dagen etter. Etter 14 dager kunne de tre partiene legge fram det som ble kjent som Sem-erklæringen.

– I et ekstraordinært møte i KrFs landsstyre sa jeg at vi måtte være forberedt på sviktende galluptilslutning for partiet ved dette samarbeidet, men at vi likevel burde si ja. Slik ble det, skriver Bondevik. (ANB-NTB)