JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Amerikansk høst

Mens de økonomiske forskjellene blir større og større i USA, markerer Occupy-bevegelsen i dag to-års-jubileum.

jan.erik@lomedia.no

17. september 2011 slo noen aktivister fra Occupy Wall Street-bevegelsen seg ned i en liten park helt nederst på Manhattan i New York og skapte ringvirkninger over hele USA.

Occupys viktigste bidrag var - og er - at bevegelsen synliggjorde den voldsomme ulikheten mellom fattig og rik som har fått utvikle seg i USA, med galopperende fart siden 1970-tallet.

Okkupasjonen av parken ble historie etter to måneder. Parken var privat eid, og du kødder ikke med privat eiendom i USA. Det er på 2000-tallet som i The Wild West – du kan bli skutt for et simpelt innbrudd. Og gjerningsmannen går juridisk fri. You know, it’s a free country.

For ett år siden deltok jeg på feiringen av Occupys ett-års dag i New York. De var ikke 30.000 i gatene mer, knapt over 1000, men politiet hadde møtt opp som om det var krig som skulle forhindres. Som demonstrant forsvant du da også fort inn i politibilene om du ikke holdt deg på fortauet. Det var et lærerikt skue i historien om David og Goliat. Der Goliat vant.

Siden den tid har Occupy blitt latterliggjort og bagatellisert av de fleste, også politiske meningsytrere på venstresiden. De mangler en agenda, de mangler politiske krav og løsninger, er innvendingene. Amerikansk fagbevegelse sier i all hovedsak det samme.

Jeg står på mange mailinglister for ulike deler av Occupy-bevegelsen og får ukentlig innkallelser til møter og happenings – så bevegelsen er ikke død. I går fikk jeg en mail fra Occupy Sandy, en grasrotbevegelse lokalisert i New Jersey og New York City, som inviterer til feiring og markering foran FN-bygningen i dag klokka 17, New York-tid. Appellen er: Please join us!

Et politisk krav Occupy Sandy (og andre grener av Occupy) har er innføringen av den såkalte Robin Hood-skatten (eller Tobin-skatten), et krav de egentlig har fått fra Attac-bevegelsen. Det må settes en skatt tilsvarende 0,5 prosent på alle finansielle transaksjoner.

Formålet er tosidig. For det første å bidra til at de finansielle transaksjonene blir færre og mindre spekulative, og for det andre vil skattepengene kunne brukes til velferd for alle. Occupy Sandy anslår at verdien på denne skatten årlig ligger på om lag 350 milliarder dollar. Det kan bli en del offentlig velferd av det.

Den svenske frilansjournalisten Kent Werne ga i fjor ut den flotte reportasjeboka «Amerikansk höst».

– Les anmeldelse av boka

Her kan vi lese Wernes versjon av hvorfor amerikanske fagforeninger ikke lenger er det de en gang var. Vi får rystende beskrivelser fra storbyer som Miami og New Orleans – og ikke minst bilbyen Detroit som i dag framstår som en spøkelsesby. De eneste tendensene han ser til motstand mot den amerikanske høsten er Tea Party-bevegelsen og Occupy-bevegelsen. Men noen stor tro har han ikke på noen av dem.

Det er riktig at Occupy-bevegelsen er en grasrotbevegelse som er svært løst organisert. Og den er svært «amerikansk». Mest av alt ligner den kanskje på borgerrettsbevegelsen, hippiebevegelsen, diverse anti-krigsbevegelser og delvis på ulike kvinne- og miljøbevegelser. Ingen vil vel si at disse bevegelsene ikke har betydd enormt mye. Om ikke på kort, så på litt lengre sikt.

Occupy er mer en sosial bevegelse enn en striglet og organisert politisk bevegelse. Jeg tror likevel det er uklokt å avskrive denne typen bevegelsers politiske innflytelse i vår tid. Det er en myte at politiske bevegelser bare får makt om de har klare krav og er byråkratisk organisert.

Bill de Blasio, en mann som kan bli New Yorks neste ordfører, fortalte til Dagsavisen i går at 46 prosent av New Yorkerne lever under eller nær fattigdomsgrensa. Dette i en by hvor 389.000 mennesker er millionærer, 2.929 mangemillionærer og 70 milliardærer.

Og en by der 53.000 skolebarn er uten fast bopel!

Vi veit alle at sosial mobilitet, altså den opprinnelige amerikanske drømmen om å gjøre klassereise, er vanskelig og snart umulig. Like vanskelig er det å nå gjennom med politiske argumenter, enn si danne egne politiske partier. I politikken er det også pengene som rår – et poeng Occupy i aller høyeste grad har satt på dagsorden.

Så hvordan skal den jevne amerikaner få innflytelse på sin hverdag? Vente til demokrater og republikanere stenger butikken og begynner å drive med politikk?

Det er lett å latterliggjøre Occupy-bevegelsen, men hva er alternativet?

Annonse

Flere saker

Annonse