Da Stortingets næringskomite var i Kina i 2010, var mange nysgjerrige på hvorfor vi har et så lavt konfliktnivå på arbeidsplassene i Norge. Og på hvorfor vi er så effektive.

Jeg tror mye av svaret ligger i en liten historie, Gunvor Ulstein, som driver Ulstein verft, fortalte meg som illustrasjon på hvordan de jobber.

Hun var på den lokale coop`en for å kjøpe brød, da en annen kunde, som var en av hennes ansatte, kom bort og lurte på om de kunne møtes dagen etter. Han hadde nemlig funnet ut noe smart han vil prøve ut i produksjonen. Hun slår opp i kalenderen sin og finner tid til et møte. Slik tar de tak i ideene som dukker opp.

Mye kan sikkert forklare hvorfor slike prosesser er langt mer naturlige i Norge, ikke minst i steder som Ulsteinvik, enn i mange lavkostland vi konkurrerer med. Men vi kommer ikke unna stikkord som likhet, tillit, trygghet og kreativitet. Og at dette henger sammen.

Vi går på den samme skolen, der vi ikke bare pugger fakta, men også blir utfordret til å tenke selv. De økonomiske forskjellene er ikke så store at vi blir fremmede for hverandre, men tvert i mot har mange felles møteplasser.

Og norske arbeidstakere har en dobbel trygghet som gjør at flere tørr å være kreative bidragsytere: Man mister ikke jobben på grunn av en feilbemerkning, og verden raser ikke nødvendigvis sammen om man mister jobben og må finne en ny. Det handler om høy organisasjonsgrad, opparbeidede arbeidstakerrettigheter, offentlige velferdsordninger og en samarbeidsmodell i arbeidslivet som bidrar til innovasjon og høy sysselsetting.

Jeg snakker om den norske modellen. Og jeg vil be den nye regjeringen tenke seg om både to og tre ganger før den begynner å plukke bort biter av denne. Modellen er nemlig en sammenhengende og sterk konstruksjon, som bare fungerer når alle delene er operative og smøres sammen. Og den bidrar altså ikke bare til at Norge er et godt og velfungerende land i dag, men også til den kreativiteten og omstillingsevnen som gjør at vi står rustet til å møte framtida med optimisme – som det høykostlandet vi er og bør være. Vi kan derfor ikke tillate oss en snikbrutalisering av arbeidslivet, med svekkede velferdsordninger og oppsplitting av fellesskolen i A- og B-skoler, og tro at vi har suksessformelen «Den norske modellen i behold».

Det at kvinner har like muligheter på alle nivåer i arbeidslivet, henger også sammen med organiseringen av velferdsgodene. Full barnehagedekning kontra kontantstøtte og dagmammaer, gir kvinner større muligheter i arbeidslivet. Gode fødselspermisjoner og økt pappaperm, bidrar til at foreldre lettere kan veksle på å være hjemme og ta ut foreldrepermisjon. Det gjør det lettere å kombinere familie- og yrkesliv.

Denne likestillingspolitikken, har altså gitt oss økt konkurransekraft!

Jeg er derfor lite imponert over en høyreside som framstiller barnehageløftet som et brudd med handlingsregelens fokus på en oljepengebruk til inntekts ervervelse.

Da vi startet industrialiseringen i Norge, var det en helt annen maktbalanse i arbeidslivet. Det var 13 timers arbeidsdager, ingen overtidsbetaling eller sykelønnsordning. Det var et gammeldags arbeidsliv, og en situasjon norske arbeidstagere ikke vil finne seg i at vi igjen skal nærme oss. Det har kostet mange mye å kjempe for et så balansert arbeidsliv som vi har i dag. Til gjengjeld er det utrolig fort gjort å rive det ned.

Igjen, jeg vil advare regjeringen mot å snikbrutalisere arbeidslivet. Frykten ligger der. Høyrepartienes retorikk er på en måte pudret, men ut fra regjeringsplattformen, uttalte ønsker og tidligere forslag, er det fare for en brutalisering av arbeidslivet under «nytale» som «fleksibilitet» og «modernisering».

Næringsministeren har tidligere uttalt at «Høyre er imot alt LO er for». Jeg håper hun kan lære av sine mange statsrådskollegaer, og innrømme at heller ikke alt hun har sagt og gjort tidligere, har vært like klokt. Og at en slik holdning overfor et velfungerende arbeidsliv blir ført opp på den lista. Det handler, dypest sett, om å vise at hun forstår hvorfor høykostlandet Norge hevder seg så godt som det gjør, før hun går i gang med å reformere.

Else-May Botten, stortingsrepresentant, Ap