ANNE MARIE BUENGET

Farida Ahmadi har møtt Paven, Ronald Reagan og Margaret Thatcher. Hun fikk politisk asyl i Norge på 90-tallet. Hovedoppgaven i sosialantropologi, "Multikulturalisme og smerte", handler om minoritetskvinners levevilkår i Oslo.

Farida er født i Afghanistan, og fortalte oss litt om hvordan det var å komme til Norge uten å kjenne noen, heller ikke levekultur og språk. Utfordringene gjorde noe med henne, og hun ble levende opptatt av innvandrerkvinners vilkår i Norge.

Denne damen har faktisk diskutert kvinnesyn med blant andre Paven, Reagan og Thatcher. Det går opp for meg underveis i foredraget at vi kvinner i Norge har et ansvar for å hjelpe kvinnene Farida skriver og snakker om.

Konflikter.

Hun fortalte først litt om sitt lands historie: Selvstendig i 1919, kongedømme i 1926. På denne tiden har faktisk Afghanistan et vestlig kvinnesyn med blant annet kvinnelige redaktører og kvinneblader.

I 1973 ble kongen styrtet av en general. Han innførte sivilt styre i 1977. Året etter ble generalen drept ved et kupp.

I løpet av 1978 og 1979 var det flere kupp. Sovjetunionen invaderte landet i 1979 og dette medførte en lang periode med borgerkrig.

I 1988-89 trakk Sovjetunionen seg ut av Afghanistan, men borgerkrigen fortsatte. En av geriljaene, Taliban, erobret hovedstaden Kabul i 1996.

Taliban innførte et strengt fundamentalistisk islamsk regime i Kabul og fikk etter hvert kontroll over flere og flere deler av landet. I november 2001 faller regimet og det opprettes en ny republikk.

Undertrykkende.

I periodene med borgerkrig, og under Taliban, er det vanskelig å være kvinne. Ahmadi har hele sitt liv kjempet mot fundamentalismen, og for å gi kvinner et friere liv. Hun var med på å starte Revolutionary Association of the Women of Afghanistan (RAWA).

Gjennom flygeblader oppfordret de kvinnene til å organisere seg. Ahmadi ble arrestert og dømt til seks måneders fengsel.

Det var sterkt å sitte som tilhører da hun fortalte om sin tid i fengsel. Enda mer gripende ble det da vi fikk høre at en av hennes nære venninner var blitt drept nettopp på grunn av deres viktige arbeid.

Flyktet.

I Afghanistan studerte Farida til å bli lege men måtte avslutte disse studiene etter den sovjetiske invasjonen.

I Norge kaster hun seg inn i sosialantropologistudier og bestemmer seg for å komme til bunns i hvorfor minoritetskvinner lik henne selv har store fysiske og psykiske smerter.

Gjennom diverse feltstudier opplever hun store utfordringer, og blir oppmerksom på at flere innvandrerkvinner ikke får anerkjennelse verken av familie eller av samfunnet.

Farida mener det er viktig med opplysning og kontakt for å få bukt med fordommer på begge sider, og etterlyser konkrete tiltak fra myndighetene.

Samtalene i løpet av feltarbeidet ble til en masteroppgave i sosialantropologi, og var en medvirkende årsak til at hun skrev boka "Tause Skrik".

Her forteller Farida om at misjonen med boka var å rette større oppmerksomhet mot hvordan minoritetskvinner som tilhører den sosiale underklassen i Norge faktisk lever.

Kvinnene i boka forteller om ikke å bli sett som et enkeltmenneske, men som en representant for en religion, en kultur eller en etnisk gruppe, annerledes enn hvite nordmenn.

Dette innsnevrede og fordomsfulle blikket er et grunnlag for offentlig politikk, preger situasjonen når kvinnene går til legen, og avgjør hva som skjer i møtene mellom enkeltmennesker i hverdagen.

Anmeldere har blant annet skrevet at det er nødvendig og vondt å lese denne boka.