Hermann Möhring, Magasinett.org

Tore Lindholt, tidligere direktør av Folketrygdfondet og medlem av Tariffnemnda siden den ble opprettet i 1993, slo ettertrykkelig fast hva han mente om NHO-representantens påstand fra vitneboksen. I dag var det Tariffnemndas tur til å vitne i rettssaken som ni verft, Norsk Industri og NHO har anlagt mot Staten og Tariffnemnda fordi den allmenngjorde blant annet norsk minstelønn for utsendte, utenlandske arbeidere.

Nina Melsom sa under rettssaken på fredag at "enkelte medlemmer" hadde bestemt seg for at Verkstedoverenskomsten skulle allmenngjøres, uansett.

– Jeg får svare med to ord: fornærmelig vås, sa Lindholt.

Avkreftet NHOs påstander

Punkt for punkt avkreftet han påstandene fra NHOs medlem i Tariffnemnda, Nina Melsom:

– at nemnda skal ha vært forutinntatt da den fikk begjæringen om allmenngjøring på bordet

– at medlemmene skal ha fått ulik informasjon og at diskusjonen i nemnda ikke var åpen nok

– at nemndas leder skal ha lagt føringer for et vedtak om allmenngjøring

– at nemnda ikke skal ha drøftet begjæringen godt nok

– at Fellesforbundets dokumentasjon på sosial dumping ikke var representativ nok for bransjen.

Til påstanden at "enkelte medlemmer hadde bestemt seg på forhånd":

– Jeg er ingen ideologisk tilhenger av allmenngjøring, men jeg ser på den som et nødvendig virkemiddel i en verden som er blitt slik den er blitt, poengterte 68-åringen.

– Allmenngjøring var ingen lett avgjørelse. Man måtte altså føle seg rimelig trygg på den foreliggende dokumentasjonen. Min holdning var: er man i tvil, så allmenngjør man ikke. Jeg bestemte meg ikke før 2-3 dager før vedtaket, fortsatte han.

Til påstandene om ulik informasjon og at diskusjonen ikke var åpen nok:

– Jeg skjønner ikke spørsmålet. Jeg har aldri deltatt i noe som fremstilles som fraksjonsmøter og oppfattet behandlingen som veldig ryddig, svarte Tore Lindholt på spørsmål fra regjeringsadvokat Anne Cathrine Haug.

– Man skal opptre korrekt og gå gjennom de rette kanalene, sa han med henvisning til at han forholdt seg til Tariffnemndas sekretariat fra Arbeids- og Inkluderingsdepartementet.

Til påstanden at Tariffnemndas leder skal ha lagt føringer for de andre ved å legge fram et utkast til vedtak:

– Når et beslutningsorgan skal ha møte, må noen sende ut saksbehandlingspapirer. Det er vanskelig å komme med en tilråding uten å ha noe å forholde seg til. Jeg innbilder meg at alle nemndmedlemmer har evne til å gjøre seg opp sin egen mening, akkurat som meg, svarte Lindholt.

Til påstanden at dokumentasjonen ikke var representativ nok for verftsbransjen:

– Tallmaterialet viste så eklatante (oppsiktsvekkende, åpenbare, red. anm.) brudd på lønns- og arbeidsvilkår at det var tilstrekkelig for allmenngjøring av tariffens minstevilkår. Dokumentasjon av sosial dumping er veldig vanskelig å skaffe til veie, særlig når vi ser at det opereres med doble sett av arbeidsavtaler for å skjule hva som virkelig foregår, understreket Lindholt.

– Dokumentasjonen ga kriteriene for hvordan allmenngjøringen skulle se ut. Derfor igjen: den ga et tilstrekkelig grunnlag for å fåtte vedtak om allmenngjøring, presiserte den tidligere fondsdirektøren.

Usikker på arbeidstid

Tore Lindholt sa at han "slet mest med den ukentlige arbeidstiden", altså om han skulle følge Verkstedoverenskomstens 37,5 timer eller Arbeidsmiljølovens 40 timer.

– Det avgjørende for meg var tariffavtalens dekningsgrad i skips- og verftsbransjen (over 90 prosent av verftene har tariffavtale), og det som var rådende av arbeidstidsordninger ved verftene. En arbeidstid etter arbeidsmiljøloven ville gitt et veldig snodig resultat for denne bransjen, mente han.

Om sitt utsagn at det skal være dyrere for bedriftene å bruke utenlandske framfor norsk arbeidskraft:

– Det er en naturlig økonomisk mekanisme. Det må nødvendigvis bli dyrere når arbeidskraft må forflytte seg fra ett sted til et annet enn når en bedrift bruker lokale arbeidere, "foreleste" samfunnsøkonomen og viste til utgifter for reise, kost, losji - og oversettelse fordi arbeiderne hyres inn fra utlandet.

Om hans irritasjon over at NHOs representant i nemnda, Nina Melsom, ville ha med sin dissens i høringsbrevet:

– En dissens skal ikke være en avhandling som trigger til motinnlegg. Det kan av og til være en lidelse å høre jurister argumentere. Hennes dissens var på fire sider, og jeg ble litt amper. Vi jobber ikke på denne måten. NHO kunne ha skrevet dette i sin høringsuttalelse senere.