Hermann Möhring, Magasinett.org

Hun fortalte i sin vitneforklaring i Oslo tingrett at nemndas medlemmer "aldri før har vært så i tvil som ved denne begjæringen - særlig på grunn av fersk EU-rett", sa hun og viste til de siste avsigelsene til EF-domstolen. Mo har ledet Tariffnemnda helt siden den ble opprettet, og fikk den første begjæringen på bordet i 2003.

Det var derfor Tariffnemnda ba Justisdepartementets lovavdeling om sin vurdering, sa Mo.

– Innenfor EØS-rettslige regler

– Og hvordan oppfattet du svaret, spurte saksøkernes partshjelper Tarjei Torkildsen fra advokatfirmaet Bugge, Arentz-Hansen & Rasmussen.

– Det kom vel ikke så forferdelig mye ut av det. Jeg oppfattet lovavdelingens svar som en liten korreksjon som vi rettet oss etter: gjør som dere vil, men gjør det innenfor EØS-rettslige regler, svarte Mo.

– Vi har vurdert alle relevante spørsmål som skal vurderes for å kunne treffe et vedtak, slo hun fast.

Ikke særlig samarbeidsvillige

Under lagdommerens vitneforklaring kom det tydelig fram at de involverte selskapene ikke var særlig samarbeidsvillige for å gi den statlige Tariffnemnda de opplysningene den etterlyste.

– Det er riktig at vi har et selvstendig ansvar for å fremskaffe overordnede bevis. De som tilskrives av oss, er forpliktet til å svare, under "trussel" av straffesanksjoner som bøter, påpekte Ellen Mo.

– Men vi ble vel ikke akkurat bortskjemt med å få svar, sa hun tørt og virket ikke akkurat overrasket.

– Underbetaling ikke bestridt

Mo henviste til innleiebedrifter "hvor seriøsiteten kan variere en del".

– Allmenngjøringsvedtaket var jo rettet mot dem, presiserte hun.

Nemdlederen fortalte også hva verftene bidro med.

– De kom med opplysninger om hva de betalte sine underleverandører, mens vi ville vite hva deres underleverandører betalte sine arbeidere. Vi har jo dette underlige dyret som heter påse-plikt, påpekte Tariffnemndas tidligere leder.

– Det var altså ikke direkte relevant, det verftene kom med, men forsåvidt viktig for å kunne se hvilke samfunnsmessige virkninger det hadde, sa Ellen Mo.

– Til slutt satt vi igjen med inntrykk av at det faktisk ikke ble bestridt at de utenlandske arbeiderne fikk betraktelig mindre i lønn. Det ble nemlig hele tiden sagt at andre goder kompenserte for lavere lønn, såkalte "compensation packets", påpekte hun.

Dokumentasjon - og rask behandling

Lagdommeren avviste påstanden om at hun gikk for fort fram under behandlingen av Fellesforbundets og LOs begjæring om allmenngjøring ved verftene.

– Da allmenngjøringsloven ble til i 1993 understreket Stortinget at saksbehandlingen skulle skje raskt. På et tidspunkt diskuterte vi alt, og da mener jeg alt, sa hun.

– Vi lever i virkelighetens verden. Folk underbetales, Fellesforbundet undersøker, og så går alarmen ut. Det er jo nettopp derfor behandlingen i Tariffnemnda skal skje fort - at dokumentasjonen ikke foreldes, forklarte Ellen Mo.

Rask behandling påkrevd

– Vi kunne ikke komme i den situasjon at vi måtte be Fellesforbundet fremskaffe ny dokumentasjon bare fordi behandlingen av begjæringen trakk ut i tid, minnet lagdommeren om.

Tariffnemndas leder fortalte at hun underveis ble bekymret for fremdriften, også fordi det ble vanskelig å få berammet møter.

– Jeg ville ha et vedtak, enten for eller imot allmenngjøring, slo hun fast.

– Grepet ut av luften!

Akkurat som Tore Lindholt og Anne Austbø avviste Ellen Mo påstanden til NHOs Nina Melsom om at medlemmene i Tariffnemnda skal ha vært forutinntatt under behandling av verfts-allmenngjøringen.

– Forutinntatt? Det er en anførsel som er fullstendig grepet ut av luften, svarte hun bestemt.

Hun avviste også at hun skal ha gitt ulik informasjon til nemndmedlemmene.

– Jeg har ikke hatt særmøter.

Aldri forstått Norsk Industris krav

Tariffnemndas leder kom også inn på Norsk Industris begjæring om innsyn i Fellesforbundets underliggende dokumentasjon og hvorfor hun nektet delvis innsyn.

– Jeg har aldri forstått Norsk Industris begjæring om videre innsyn. De hadde jo fått Fellesforbundets liste over underleverandørene som ble mistenkt for å drive med sosial dumping og hadde dermed anledning til å undersøke påstandene, understreket hun.

– Innsyn problematisk - for arbeiderne

– Innsynet var problematisk, for det var all verdens grunn til å beskytte de utenlandske arbeiderne. I dokumentasjonen lå det ganske mange personopplysninger og opplysninger av konkurransemessig betydning. Og dokumentasjonen hadde jo blitt gitt under løfte om anonymitet, minnet Ellen Mo om.

– Dessuten forsinket Norsk Industris begjæring hele prosessen.

Diskusjon om arbeidstid

Akkurat som de andre nemndsmedlemmene fortalte Ellen Mo at fastsettelse av arbeidstiden sørget for diskusjoner, særlig fordi Tariffnemnda i et tidligere vedtak for byggebransjen hadde satt den til arbeidsmiljølovens 40 timer i uken.

– Vi var klar over at det kunne få samfunnsmessige konsekvenser. I byggfagene er det forholdsvis lav tariffavtaledekning, mens det var en helt annen situasjon på verftene. Der er det over 90 prosent avtaledekning. Verkstedoverenskomsten brukes altså av nesten hele bransjen. Derfor valgte vi å allmenngjøre den tariffestede arbeidsuka - 37,5 timer.

– Vi var også klar over at lønn og arbeidstid henger nøye sammen. Det er jo ikke det samme om du betaler 25 kroner for 25 kilo poteter eller for 50, påpekte hun til muntre smil fra rettssalen.

Aldri lavere enn minstelønn

– Vurderte Tariffnemnda å sette minstelønna lavere enn Verkstedoverenskomstens minstesats, ville NHO-advokat Nils-Ola Widme vite.

– Nei, det gjorde vi aldri. Lovens utgangspunkt er at utenlandske arbeidere skal ha likeverdige vilkår med de norske.

– Så Tariffnemnda vurderte aldri et sosialt beskyttelsesnivå for de utenlandske arbeiderne? – Tariffnemnda, i hvert fall flertallet, har hele tiden forholdt seg til minstesatsene i Verkstedoverenskomsten. EFTAs overvåkingsorgan ESA har vært av den samme oppfatning, svarte Mo.

Gjentakende spørsmål

– Jeg foreslår at du ser inn i allmenngjøringsvedtaket. Disse spørsmålene har jeg svart på flere ganger i løpet av formiddagen. Jeg gir ingen tilleggsforklaring, svarte Mo, synlig irritert over de gjentakende spørsmål fra saksøkernes side som igjen og igjen dreide seg om hvorfor Norsk Industri ikke fikk fullt innsyn i underliggende dokumentasjon, hvorfor det ikke ble ført protokoller fra hvert enkelt nemndsmøte og hvorfor nemnda ikke hadde vurdert et annet minstenivå enn tariffavtalens minstelønn.

Også tingrettsdommer Hugo Abelseth syntes underveis at det ble vel mye reprise av spørsmålene og oppfordret saksøkernes advokater til å holde seg til tidsplanen som partene hadde blitt enige om.

Torkildsens teori

Og da saksøkernes Tarjei Torkildsen prøvde å skape inntrykk av at allmenngjøringsvedtaket ble fattet på bakgrunn av partitilhørighet og fordi Stoltenberg-regjeringen ville det slik, begynte det hele å bli i overkant underholdende.

– Hvilket parti tilhører du, spurte Torkildsen.

– Det samme partiet som min daværende statssekretærkollega, Stein Lier-Hansen, nåværende administrerende direktør i Norsk Industri. Arbeiderpartiet, parerte Ellen Mo.

Torkildsen hadde åpenbart glemt at samme tariffnemnd avslo EL&IT Forbundets begjæring om allmenngjøring 19. desember i fjor - med de samme medlemmene som gikk inn for allmenngjøring av Verkstedoverenskomsten ved verftene.