Ann Fredriksen / LO-Aktuelt

I disse kalde førjulsdager gruer hundrevis av leietakere seg til det nye året. Mange av dem venter seg et realt husleiesjokk når husleiereguleringen på førkrigsboliger oppheves i hovedstaden fra 1. januar 2010. Blant dem er også eldre mennesker som har hatt det samme hjemmet i flere tiår og som nå opplever framtiden som svært utrygg.

Fram til nå har de hatt en overkommelig husleie. Etter nyttår risikerer de en markedsleie som langt overstiger hva de har å rutte med. At husleiereguleringen skulle bort, har vært klart siden et stortingsvedtak i 2000. Husleien har derfor gradvis blitt justert oppover mot markedsleie for å gjøre overgangen lettere. Men til tross for særdeles god tid til forberedelser, har myndighetene ikke klart å få til en overgang som kunne gitt leietakerne visshet om at de ikke risikerer å bli kastet ut.

Bystyret i Oslo har vedtatt å gi et behovsprøvd husleietilskudd for dem som har bodd i boligen i mer enn 20 år og som har mindre enn 250 000 kroner i formue. Det er vel og bra, men ikke nok. Flere faller utenom, noen av dem fordi de har hytte på landet, andre fordi de har oppsparte midler som skulle gjøre livet som pensjonist litt lettere.

Hvor mange som kommer til å få en husleie de ikke makter, er usikkert. Om lag 3 500 hustander holder til i husleieregulerte boliger i Oslo, men kommunen har bare klart å spore opp cirka 350 av dem. Blant dem man ikke har oversikt over, er det eldre og funksjonshemmede, som kanskje ikke en gang vet hva som er i ferd med å skje. For dem kan situasjonen bli dramatisk når de plutselig oppdager at leiligheten de trodde de skulle få bo i resten av livet, får en husleie de ikke makter å betale.

Samtidig er det klart at de som har nytt godt av husleiereguleringen, ikke nødvendigvis har vært blant de verst stilt i samfunnet. Flere har hatt lav husleie og relativt gode boligforhold i mange år. De har vært langt heldigere enn alle dem som er prisgitt et utleiemarked uten reguleringer.

Men de har også vært langt mer uheldige enn dem som for noen tiår siden valgte å kjøpe sin egen bolig, og som nå er gjeldsfrie millionærer med et trygt hjem. Den gang var både inngangsbilletten til boligmarkedet og leieprisene langt lavere enn nå.

Og det er her det egentlige problemet ligger. I dag er det bare rester igjen av Norges sosiale boligpolitikk, og ideen om at alle skal eie sin egen bolig, er ren ønsketenkning uten reelt innhold. I dag skal du ha både en solid inntekt og helst en egenkapital på flere hundre tusen for å kjøpe ditt eget husvære. Mange får aldri oppfylt drømmen om å bli boligeier selv om de har både fast jobb og står løpet ut til pensjonsalderen. Ikke minst gjelder dette enslige forsørgere og innvandrere.

I stedet må de leie bolig i konkurranse med tusenvis av andre. Det er et marked der de beste og rimeligste leilighetene snappes opp av de ressurssterke, og der de som stiller bakerst i køen, må finne seg i å betale blodpris for det ingen andre vil ha. Når et stramt boligmarked blir overlatt til private utleiere, vil dette markedet nettopp bli en viktig årsak til at de sosiale og økonomiske forskjellene øker.

Noen vil hevde at forskjellene jevnes ut med den offentlige husleiestøtten, som gis til personer og familier med lav inntekt.

Problemet er imidlertid at støtten også virker prisdrivende. Når de fattigste leietakerne får mer å rutte med, blir konkurransen enda litt hardere og utleierne kan kreve enda litt mer i husleie. De som må betale regningen, er leietakere som verken har lav nok inntekt til å få husleiestøtte eller høy nok til å få boliglån.

Det skal mer til enn støtteordninger for de fattigste for å skape en rettferdig boligpolitikk. Første steg er å stikke fingeren i jorda og innse at mange i Norge aldri vil ha råd til å kjøpe sin egen bolig.

Andre steg er at staten sørger for at det bygges rimelige utleieboliger i stor skala. Det vil legge en demper på den usunne prisstigningen både på eiendomsmarkedet og utleiemarkedet.

Å gjeninnføre husleieregulering er også en mulighet, noe Heikki Holmås (SV) og Jan Bøhler (Ap) tidligere har foreslått. De vil ha makspris på utleie over hele landet selv om kritikerne frykter både økt byråkrati, færre utleieboliger og penger under bordet.

Løsningen vil uansett innebære økt statlig styring over et marked som mange er livredde for å tukle med. Det er uvisst hvor lang tid det vil ta før noen våger å ta de grepene som trengs.

I mellomtiden er det liten vits i å tvinge eldre og utsatte leietakere fra hus og hjem og be dem ta til takke med en hybel i en bydel de ikke kjenner, til den samme prisen som de tidligere har betalt for en treroms på Frogner.

Myndighetene har hatt usedvanlig god til å få til en ordning som sikrer at ingen mister et hjem de har hatt i mangfoldige år. De burde ha klart det før jul.