Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Kragerø – denne hvite byen på telemarkskysten; inngangen til sørlandet hvor alt ser så idyllisk ut. Også tidlig i desember da det er rim på leverposteien og frostrøyken kan skimtes over den nesten isbelagte fjorden.

Likevel glir tre hvite svaner majestetisk forbi, skeptisk til fotografen – det skal sies – men ellers tilsynelatende fornøyde med livet i sin allminnelighet.

En by uten tog.

De ser ikke grinete ut, gutta i fellesrommet rett utenfor hovedvakta i Kragerø fengsel heller. To av dem har funnet fram sjakkbrettet og lurer på hvor jeg kommer fra.

Skuffelsen over at det ikke er VG er den samme her som på Ila, Ullersmo eller Tunga.

Kragerø er byen det ikke går tog til sjøl om jernbanestasjonsbygget står. Skammelig!

Vil utvide.

Kommer du til denne byen en solskinnsdag, så skulle du kanskje ikke tro at noe kriminelt kunne skje her. Det er sjølsagt feil.

Byen har som nevnt både fengsel og politihus – de er til og med naboer. Men politihuset, et verneverdig og staselig bygg, har en leiekontrakt som går ut i 2012.

Eieren planlegger å legge det ut for salg så det gjelder å kjenne sin besøkelsestid.

– Vi håper å kunne ta over bygget. Da kan vi øke kapasiteten fra 18 til 30 fengselsplasser, sier Espen Jambak, for tiden permitert NFF-leder ved Kragerø fengsel. Permisjonen skyldes at han fram til nyttår vikarierer som assisterende fengselsleder.

Jambak forteller at presset på varetektsplasser er stort. Og beleggsprosenten er høy, om lag 97 prosent ved utgangen av august i år.

Redde i starten.

Akkurat som i andre regioner i kriminalomsorgen har det også i region sør, som Kragerø fengsel hører under, utgått et dekret fra Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF) om å undersøke muligheten for å slå sammen fengsler.

Signalene om dette er også tydelige i kriminalomsorgsmeldingen ”Straff som virker”.

Direktør Bjørn Krogsrud satte i gang undersøkelser der dette var naturlig. For Kragerø ble naturlig sammenslåingspartner Skien fengsel.

Det ble nedsatt et partssammensatt utvalg som skulle se på saken. Fagforeningene ble tidlig trukket inn i arbeidet.

– Vårt utgangspunkt var at vi i Kragerø ikke ønsket noen sammenslåing, forteller Jambak.

– Hvorfor ikke?

– Fordi vi var redde for å bli slukt av Skien og miste vårt særpreg som småfengsel. Vi var rett og slett redde for å få mer byråkrati og få vår mulighet til å bestemme sjøl begrenset.

Telemark fengsel.

Etter hvert som møtene skred fram, fant de fem representantene fra Kragerø fengsel i sammenslåingsutvalget ut at den meningsmessige avstanden mellom Kragerø og Skien ikke var så stor.

Den geografiske avstanden er det ikke så mye å gjøre med, den er fortsatt om lag en times biltur hver vei.

– Vi veit sjølsagt ennå ikke hvordan dette vil gå, men vi fant ut at våre bekymringer ikke var verre enn vi kunne leve med. Krogsrud har hele tida vært klar på at skulle det bli noen sammenslåing, måtte de ansatte i begge fengslene være enige. Men han lot det samtidig skinne gjennom at det ikke ville bli satset noe på de fengslene som ikke ville slå seg sammen, forteller Jambak.

– Hva er fordelene?

– For oss er den største fordelen at vi kan bli en utslusingsanstalt for Skien pluss at vi kan få utnytte den ekspertkompetansen de har. Sett i lys av stortingsmeldingen ”Straff som virker” tror jeg det er lettere å overleve som fengsel om man blir en utslusingsanstalt. Nedleggingstrusselen har vi jo levd med en stund, sier han.

Fra nyttår er sammenslåingen et faktum. Da er Kragerø og Skien fengsel historie – det nye navnet er Telemark fengsel.

Ønsker å gjøre noe.

Men vel så interessant som sammenslåingen er atferdsendringskurset for ungdom som Jambak og fengselsbetjent Arild Minde holder utenfor arbeidstid og nærmest på idealistisk basis (jo, de blir lønnet – men etter eget utsagn blir de langt fra millionærer på dette). De er begge siden 2004 instruktører for endringsprogrammet ”Sinnemestring”.

Utgangspunktet for atferdskurset er at heller ikke Kragerø, idyllisk som byen altså er, har skoleelever som alltid er mors beste barn. Men prisverdig nok ønsker flere av byens etater som kommunen, politiet, skolene og Samordnede Lokale Tiltak (SLT) å jobbe mer målrettet mot barn og unge.

Dermed meldte Kragerø fengsel at de hadde noe å bidra med gjennom sine to sinnemestringsinstruktører.

Positivt tiltak.

Målgruppa for det som ble et adferdsendringskurs for ungdom er 13-14 åringer. Jambak og Minde kjører dette som intensive 4-ukers kurs. To ganger i uka, altså 8 sesjoner. Halvannen time hver gang.

– Vi måtte legge om språket litt fordi ungdommene er yngre enn de vi er vant med fra fengslet. Det er skolen som plukker ut deltakerne som kommer fra 8. klasse, og rammen er inntil seks ungdommer på hvert kurs, forteller de to fengselsbetjentene.

De kjørte et kurs på våren og nærmer seg seg nå slutten på det andre.

– Vi har fått veldig positiv tilbakemeldinger fra foreldrene, sier Jambak.

– Hvorfor gjør dere dette?

– Fordi vi føler at dette hjelper for mange av ungdommene, sier Jambak.

Minde legger til:

– Det er utrolig inspirerende når du ser at ungdommene responderer på det vi prøver å lære dem.

Frekk på skolen.

Jeg møter 13 år gamle ”Kåre” i brun genser med oppbrettede ermer. Han er litt veslevoksen og er med på atferdsendringskurset.

På skolen har han den siste tida vært frekk mot læreren og ble utvist for én dag. Det syns han ikke var noe ålreit.

Så krangla han med en fyr og slo til ham uten å skade ham fysisk. Skulket litt har han også gjort.

– Foreldrene mine ble sure da sosiallæreren ringte hjem og fortalte dette. De ba meg skjerpe meg. Og nå har jeg lovt å prøve så godt jeg kan, forteller han.

Han innrømmer at det var foreldrene som bestemte at han skulle bli med på dette kurset. For det er jo andre ting han heller kunne tenkt seg å gjøre ”enn å sitte å prate i timesvis”, som han sier.

– Egentlig er jo dette gørr kjedelig. Skulle heller gjort noe gøy.

– Er alt kjedelig?

– Nei, filminga og rollespillene er morsomme å være med på. Her lærer vi også best hvordan vi skal reagere for å unngå å være frekk og bråkete på skolen, sier ”Kåre”.

Lurt å endre atferd.

Også ”Tor” er 13 år og med på kurset. Han gir meg et slapt håndtrykk, retter litt på hettegenseren, flakker med blikket og vrir seg urolig på stolen. For en stund siden tettet han dassen på skolen, snakket stygt til læreren og bråket i timene.

– Foreldrene min ble veldig skuffet og sa jeg ikke måtte gjøre dette igjen, forteller han.

Også ”Tor” syns rollespillene på kurset er morsomme.

– Men det er kjedelig å sitte stille å prate. Jeg må ha noe å gjøre hele tida. Hvis ikke, så kjeder jeg meg.

– Hva har du lært på kurset?

– At jeg ikke skal havne i slosskamper, men kanskje trekke meg bort. At jeg ikke skal være frekk mot læreren, men oppføre meg fint. Jeg tror at jeg har lært at det kan være lurt å endre atferd, sier han.