Stig H. Christensen/LO-Aktuelt

stig.christensen@lomedia.no

I dag begynner forhandlingene om ny IA-avtale. Presset for å få ned utgiftene til sykepenger er stort, men arbeidsminister Hanne Bjurstrøm har stått fast to ting. Den gode sykelønnsordningen skal bestå og arbeidsgivernes totale andel av sykepengene skal opprettholdes.

La oss slå det fast med en gang: Statens utgifter til sykepenger er nesten 37 milliarder. NHO-sjef John G. Bernander sa for en ukes tid siden at arbeidsgivernes tilsvarende utlegg er 18 – 19 mrd. I dag la han på til 20 milliarder. Uansett blir dette nærmere 60 enn 50 milliarder, en svært høy sum.

Men på dette området, som på mange andre områder, henger det ene sammen med det andre. Dermed så må vi se på sykefravær, sykenærvær (det å gå på jobb når du er syk), korttidsfravær, langtidsfravær, uføretrygd, attføring, tilrettelegging etc… etc under ett. Det er her «Wergelands pølse» - oppkalt etter arbeidsmedisineren Ebba Wergeland - kommer inn:

«Hvis du klemmer ett sted, tyter det ut et annet sted», er hennes postulat.

Strammer du inn på sykelønna, vil det føre til økt forbruk at andre trygder, som arbeidsledighets- eller uføretrygd.

Det skulle vært interessant å se noen kvalifiserte forskningsresultater om slike sammenhenger. Det er jo habile arbeidslivsforskere og leger som stadig framhever disse aspektene. Hva vil de totale utgiftene bli ved å stramme inn på sykelønn, innføre karensdager eller gi 70 eller 80 prosent lønn de første dagene. Får vi flere syke som da går på jobb, og som en følge av det: Et økende langtidsfravær og uføretrygding?

Manifest analyse har førøvrig gått inn i noe av denne materien når de skriver at statens utgifter til sykelønn ikke var på noe rekordnivå i fjor (se egen sak på disse sider). Utgiftsrekorden ble satt i 2003, da statens utgifter til sykelønn utgjorde omkring 2,3 prosent av verdiskapningen (BNP) i Fastlandsnorge. I 2008, som er det siste året man har statistikk for, var tallet 1.7 prosent av BNP.

Et sentralt tiltak for å få ned langtidsfraværet, det som virkelig ruver, må være bedre tilrettelegging, og finne ut hva arbeidstakeren ikke kan gjøre, og hva de kan gjøre. Her er forbedringspotensialet stort, og både arbeidsgivere og Nav bør se kritisk på egen praksis. Ikke minst bør staten legge til rette for flere attføringsplasser.

Sykefraværet har vært påfallende stabilt i nærmere 40 år, og sykepengeutgiftene har gått drastisk opp. Begge deler er riktig, men det siste tallet er i kroner og øre, og det henger sammen med at mange, mange flere er i arbeid og at lønnsveksten har vært solid i mange år. Alle utgifter i samfunnet går opp, statsbudsjettet øker for hvert år, lønningene øker og framfor alt bonusene til rikeste har økt formidabelt. Er det da rart at også sykepengeutgiftene går opp?

De sosiale helseforskjellene her i landet har vært lite fokusert i debatten. LO-leder Roar Flåthen var inne på en flik at det, da han i Politisk kvarter på NRK i dag tidlig kommenterte den svenske ordningen med normert tid på de ulike diagnoser. Han sa at det går ut over sliterne, de med de tyngste yrkene. Du kan etter hvert gå på jobb med et brukket bein hvis du har en kontorjobb, men det er ikke like lett for en snekker.

Selvsagt er det noen som misbruker sykelønnsordningen, som blir hjemme når de kunne ha gått på jobb. Misbruk av ordninger vil vi ikke ha noe av, men som Hanne Bjurstrøm sa nylig: Det må vi forebygge på annen måte enn å svekke ordningen for alle. Et annet poeng her, er at korttidsfraværet, som vi i denne sammenheng snakker om, ikke har økt, til tross for utvidet adgang til egenmelding i IA-bedriftene.

Et kanskje større problem er alle de som er syke, men som føler seg presset til å gå på jobb. Grunnen kan være at de vet at kollegene da må jobbe hardere fordi det ikke blir satt inn vikarer eller redsel for å miste jobben. Mange tyner helsa til det ytterste, med den følge at de går på en smell senere. Det klimaet som har rådet i debatten i det siste, fører til at mange føler de ikke strekker til. Noen syke mennesker som absolutt bør ta det med ro føler til og med at de snylter på ordningene. At denne gruppa, som i utgangspunktet er svært utsatt, føler dette tilleggspresset er en svært alvorlig sak som gjør det verdt å kjempe for alle de velferdsordninger vi har, ikke minst sykelønnsordningen.