Torgny Hasås, LO-Aktuelt

torgny.hasaas@lomedia.no

Representantskapet i LO møtes 23. februar for å vedta uttalelsen som ligger til grunn for vårens forhandlinger. Men da er hovedlinjene allerede lagt. I disse dager sitter inntektspolitisk utvalg sammen og avgjør de store linjene for tariffoppgjøret 2010. I inntektspolitisk utvalg sitter LO-ledelsen, lederne i de 10 største fagforbundene og leder i LO Stat.

Uttalelsen som representantskapet vedtar har blitt elta og knadd i inntektspolitisk utvalg og LOs sekretariat før den kommer på representantskapets bord.

To spørsmål vil prege diskusjonene i utvalget. Det ene er de økonomiske utsiktene, det andre er hvordan en løser likelønnsspørsmålet. Sannsynligvis vil de bruke kort tid på spørsmålet om oppgjørsform. Alt peker mot et forbundsvist oppgjør, men det er mye mulig at de i diskusjonen vil dvele ved spørsmålet om et nytt solidaritetsalternativ.

EKSPORTINDUSTRIEN

LO-leder Roar Flåthen har gang på gang sagt at finanskrisa ikke er over. Både i Norge og i utlandet er arbeidsledigheten på vei oppover. Fra å være en pengemaskin opplever nå eksportindustrien vanskelige kår. Etter gullårene fram til 2009 har internasjonal etterspørsel stupt. Samtidig har konkurranseevnen for norsk industri blitt svekket. NHO-foreningen Norsk Industri, oppgir at lønnskostnadene i Norge ligger 43 prosent over gjennomsnittet i de landene vi konkurrerer med.

Verftsindustrien har hatt nok å gjøre, og de har nok å gjøre til sommeren 2011, men etter det begynner det å bli vanskelig.

Administrerende direktør Stein Lier-Hansen presenterte 21. januar Norsk Industris konjunkturrapport. Da sa han, ifølge magasinett.org: «Vårens lønnsforhandlinger blir i virkeligheten forhandlinger om hvor mange industriarbeidsplasser vi skal ha i Norge i framtida.»

20 000 industriarbeidsplasser forsvant i fjor, og Norsk Industri deler industrien i tre. De som er igjennom krisa, de som sliter med etterdønningene etter krisa og hvor 2010 blir et spørsmål om å overleve, og de som gjennom 2009 har levd på ordrereserver, men nå står overfor en svært alvorlig situasjon.

LIKELØNN

Det andre viktige spørsmålet er likelønn. I februar 2008 kom likelønnskommisjonen med sin innstilling. I mandatet heter det: «Til tross for at kvinner og menn i dag har om lag like lang utdanning og kvinner har høy og økende sysselsetting tyder analyser på at det ikke har foregått noen systematisk reduksjon i timelønnssatsene mellom kvinner og menn etter 1985.»

Det forslaget fra kommisjonen som fikk mest oppmerksomhet var forslaget om likelønnspott. Kommisjonen slo fast at den største skjevheten mellom kvinnelønn og mannslønn finner en i utdanningsgruppene. Enkelt forklart peker kommisjonen på lønnsforskjellen mellom en sykepleier og en ingeniør i privat sektor. Begge har tre års utdanning, men den kvinnelige sykepleieren en betydelig lavere lønn. Ifølge Teknisk beregningsutvalg tjener en ingeniør i industrien 130 000 kroner mer enn en med like lang utdanning i kommunen.

Dette ville kommisjonen rette på ved å bevilge tre milliarder kroner til et likelønnsløft. Kommisjonen ønsker å prioritere kvinnedominerte utdanningsgrupper i offentlig sektor.

LO-kongressen i mai i fjor vedtok en egen uttalelse om likelønn. Her heter det blant annet: «Innenfor rammen av frontfagsmodellen, kan økte rammer for oppgjørene i offentlig sektor brukes for å gi kvinnegrupper som er blitt liggende etter i lønnsutviklingen, større tillegg.»

Likelønn har vært på LOs dagsorden lenge. LO har tidligere knyttet dette til lavlønnsproblematikken. Likelønnskommisjonen ønsker å prioritere utdanningsgruppene. Utdanningsgruppene omfattes ikke av LOs lavlønnsdefinisjon.

I regjeringserklæringa, Soria Moria II, skrev regjeringa at den vil at partene i arbeidslivet skal vurdere om det er grunnlag for et særskilt likelønnsløft i offentlig sektor, og eventuelt hvem dette skal omfatte.

Det som gjør spørsmålet spesielt delikat er at de gruppene som likelønnskommisjonen peker på, for en stor del er organisert utenfor LO. Sykepleiere og lærere er organisert i hovedorganisasjonen Unio. Et likelønnsløft etter likelønnskommisjonens oppskrift vil derfor gi store tillegg til grupper utenfor LO. Det kan bli en stiv dram å svelge.

I slutten av oktober hadde LOlederen noen krasse utfall mot lederen i Sykepleierforbundet og lederen i Unio om spørsmålet om hvilke grupper som skal prioriteres med en likelønnspott.

REALLØNNSVEKST

Bak oss har vi historiens største reallønnsvekst. Selv i det som ble spådd som et kriseår, 2009, ser det ut til at reallønnsveksten for både offentlig ansatte og ansatte i NHO-bedrifter kan ligge på rundt 2 prosent. Det betyr at den gjennomsnittlige nominelle lønnsveksten kommer til å være rundt 4 prosent. Prisveksten i 2009 var 2,1 prosent.

Like før LOs representanskap samles, legger Teknisk beregningsutvalg for inntektsoppgjøret (TBU) fram sin innstilling. I TBU er arbeidsgiverne og fagbevegelsen representert, de er ledet av direktør for Statistisk sentralbyrå, Øystein Olsen.

LO må ta hensyn til de næringene som er utsatt for internasjonal konkurranse, og la dem bestemme rammene for lønnsutviklingen. I denne situasjonen kan LOs forhandlere stå overfor spørsmålet om økt kjøpekraft eller om en bare skal opprettholde kjøpekrafta. Det vil være i stor kontrast til de siste åras historiske reallønnsvekst.

SOLIDARITETSALTERNATIVET

Solidaritetsalternativet er betegnelsen på den politikken som ble ført på 90-tallet hvor partene var enige om å holde lønnsutviklingen nede for å dempe arbeidsledigheten. Det har fra flere hold blitt ymtet frampå om at vi trenger et nytt solidaritetsalternativ for å bedre konkurranseevnen i norsk industri. Dette kommer garantert til å være tema i noen forhandlinger, men for å få til noe slikt må det være konsensus gjennom hele arbeidslivet. På 90-tallet hadde solidaritetsalternativet utspring i utredningen fra Sysselsettingsutvalget. Noe tilsvarende er ikke mulig å få til i et forbundsvist oppgjør, men et initiativ kan komme.

UTSPILL

I tida framover kommer det en rekke utspill i media. Ofte er dette utspill som kommer fordi de er vanskelige å tilpasse i forhandlingene, men for å vise overfor medlemmene at en gjør noe. To dager på rad hadde VG tariffoppslag. Onsdag 20. januar sier Fellesforbundets leder, Arve Bakke, at politifolkene bør dempe sine krav for å få opp sykepleierlønningene. Dagen etter varsler leder i NNN, Jan-Egil Pedersen, at det kan bli matstreik hvis ikke de ansatte i matindustrien får ti prosent lønnstillegg.

Dette er to av de første utspillene, men hele våren kommer avisene til å boltre seg i utspill fra ulike ledere i fagbevegelsen som har som formål å påvirke medlemmer, motparten og opinionen. Det blir gode tider for informasjonsrådgivere.

Men det er verdt å huske at streikeviljen i Norge ikke har vært på et lavere nivå siden Einar Gerhardsen var statsminister.