Svein-Yngve Madssen, LO-Aktuelt

sym@lomedia.no

Du har hørt det før, advarselen mot den kommende eldrebølgen. Den norske pensjonsdebatten var gjennomsyret av budskapet om færre yrkesaktive per trygdet. Vi må derfor jobbe flere år for å redde velferdssamfunnet. Det nye er at det som var et framtidsperspektiv, nå er i ferd med å bli en realitet. Vi er på full fart inn i en eldre verden.

Det er et sted hvor ingen har vært. Aldri i historien har de gamle vært i flertall. Vi vet ikke hvordan det vil endre samfunnene våre. Hvilke nye verdier som vil bli dominerende. Hvilke politiske prioriteringer som vil bli foretatt eller hva det vil bety for relasjonene mellom generasjonene.

Det eneste som er sikkert er at noen må betale regningen for de eldres pensjoner og velferdsbehov.

Mangler milliarder

I mange land er det ikke en gang sikkert at pengene finnes. I England ble man for et par uker siden, sjokkert over at den store telegiganten BT mangler 9 milliarder pund for å kunne innfri sine pensjonsforpliktelser. Ett selskap som mangler 90 milliarder kroner illustrerer de enorme utfordringene man står overfor enten man er forpliktet som arbeidsgiver eller som stat.

Verdensbanken lanserte nylig en prognose som viser at den økonomiske krisen vi nå opplever bare vil tilsvare 10 prosent av de økonomiske utgiftene som en aldrende befolkning utløser i form av pensjoner, helse og omsorg fra i dag og fram til 2050. Dagens krise ganger ni vil ramme lommeboka til folk flest så det svir.

Og i motsetning til mange andre rop om kriser, så vil denne inntreffe med sikkerhet. Samtlige av de to milliarder menneskene som vil være over 60 år i 2050 er allerede født.

Japanere er eldst

I første omgang vil det være den rike delen av verden som vil møte eldrebølgen. Japan har den eldste befolkningen hvor 22 prosent er eldre enn 65 år. Det står ikke så veldig mye bedre til i Italia og Tyskland hvor en av fem nå har passert 65 år.

Den kanskje største utfordringen har derimot Kina. Stor tilgang til rimelig arbeidskraft har vært en av årsakene til den enorme økonomiske suksessen landet har opplevd det siste tiåret. Verdensbanken har beregnet at den gunstige alderssammensetningen er årsaken til 30 prosent av Kinas verdiskapning. Den suksessfaktoren er i ferd med å forvitre.

Begrepet ”4:2:1” er dekkende for den framtidige familiestrukturen i landet. Fire besteforeldre med to voksne barn og et hardt arbeidende barnebarn skal videreføre den kinesiske økonomiske suksessen. Lykkes de ikke med det vil det kunne få ringvirkninger over hele verden.

Årsaken til Kinas eldrebombe er den velkjente ett-barn-politikken som Deng Xiao Ping fikk innført i 1979. Under Mao Zedong var det ikke uvanlig med både fem og seks barn i en kinesisk familie. Etter hvert som ett-barn politikken ble håndhevet sank fødselsraten dramatisk. I 1950 var det 8,3 arbeidende kinesere bak hver eneste person over 60 år. Ett hundre år senere vil det tallet være redusert til 1,6 yrkesaktiv kineser som skal forsørge seg selv, familien og den pensjonerte. Kombinasjonen av færre barn og økt levealder er hovedårsaken til eldrebølgen både i Kina og resten av verden.

To yrkesaktive per pensjonist

I EU vil det innebære at de går fra å ha fire yrkesaktive bak hver pensjonist, til bare å ha to. Og skal vi tro prognoser for framtidige fødsler er det liten grunn til å regne med at dette bildet vil endre seg. Både i Kina, Japan og en rekke europeiske land vil befolkningen synke med mindre man åpner grensene for økt innvandring slik USA har praktisert i mange år.

Skal befolkningen opprettholdes må fødselsraten være på rundt 2,1. I Norge er den nå 1,9, mens man i Europa beregner fødselsraten å bli 1,5 i 2020. Land som Spania, Italia og Hellas har i dag en fødselsrate på under 1,3. En fødselsrate på dette nivået innebærer at folketallet halveres hvert 45. år.

På lang sikt kan denne utviklingen innebære at verdens befolkning stagnerer og trolig vil begynne å synke etter 2050. På 1970-tallet hadde verdens kvinner i gjennomsnitt 4,3 barn hver. I dag er gjennomsnittet 2,6 barn per kvinne. FN beregner at dette tallet vil synke til 2 rundt 1950. Og da har man kommet ned på et nivå som er for lavt til at befolkningen skal opprettholdes.

Fødselsoverskudd i sør

Men, disse gjennomsnittstallene forteller ikke om de store forskjellene landene i mellom. Dagens utviklingsland har fremdeles et solid fødselsoverskudd og vil ikke møte aldringsutfordringen før om noen ti år.

Men med bedre helse og høyere levealder vil antallet eldre vokse dramatisk også i Afrika og Asia. Selv om forholdet mellom yrkesaktiv og pensjonist, ikke vil være så dramatisk som vi nå ser i Europa, Kina og Japan, vil det innebære økte utgifter til eldreomsorg.

Statens eller familiens ansvar?

I Norge vil vi i 2015 være 160 000 flere mennesker i aldersgruppen 60 til 69 år. Om disse vil være yrkesaktive eller brukere av Folketrygden, vil naturlig nok bety mye for landets økonomi. Men det er først 10 til 20 senere at denne gruppen virkelig vil bli pleietrengende og ytterligere belaste de offentlige utgiftene. Alternativt vil de bli en belastning for familien.

I forrige utgave av LO-Aktuelt skrev Fafo-forsker Heidi Gautun om denne ”nye tidsklemma” som rammer stadig flere arbeidstakere i 50-60-årene. Og hun peker på at mens det i dag er rundt ti eldre som er 85 år og eldre per hundre i aldersgruppen 50-64 år, så vil det tallet være nær 30 i 2050. I dag er sju av ti som hjelper sine eldre foreldre i jobb.

Det vi kan oppleve i framtida er at spesielt kvinnene blir presset ut av arbeidslivet for å kunne gi sine gamle nødvendig omsorg. En slik utvikling vil gjøre det umulig å nå målet om flere eldre i arbeid, samtidig som det oppstår økte økonomiske forskjeller mellom kvinner og menn.

EU-strategi

Det er flere måter å møte eldrebølgen på. EU har skissert følgende målsettinger for sitt arbeid:

– En bedre familiepolitikk for å stimulere til flere barn.

– Et bedre arbeidsliv som bidrar til at flere kan jobbe lengre.

– Økt produktivitet og dynamikk.

– Flere innvandrere og bedre integrering.

– Sikre bærekraftig finansiering av offentlig sektor.

Redusert pensjon?

Et annet punkt som ikke nevnes av EU-kommisjonen er redusert nivå på pensjoner og høyere pensjonsalder. Det sies heller ikke noe om muligheten til å øke skattenivået.

Etter at disse målene ble formulert i 2006 har den økonomiske krisen rammet hardt. De stimuleringspakkene som ble brukt for å holde hjulene i gang, vil høyst trolig resultere i at det må strammes inn for å hindre at statsgjelden ikke fortsetter å vokse dramatisk. Den greske krisen som fører til kutt i lønna til offentlig ansatte og økte skatter og avgifter kan bare være begynnelsen på mange tøffe økonomiske tiår for langt flere land enn Hellas. Og det vil i stor grad ramme de unge yrkesaktive som i tillegg til egne etableringsutgifter skal betale for de stadig flere eldre som går ut av arbeidslivet. Og mange av dem vil være mennesker med nedbetalte lån, formue og brukbar privatøkonomi.

Økte renter vil bety dyrere lån for ungdommen og høyere finansinntekter for de eldre. Spørsmålet er hvor lenge samfunn kan leve med slike spenninger mellom generasjonene.