Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Jeg kan ta et tog som er på Gjøvik kl. 13.07. Passer det?

– Da setter jeg av ca 13.10-15.20 til dette, sier Hans Olav Lahlum.

Det er ikke alle 36-åringer som fyller tre sider på Wikipedia, aldri har vært i USA, skrevet bok om alle de amerikanske presidentene og holdt på å dø som 14-åring som følge av at han fikk i seg nøtter han ikke tåler.

Den arbeidsnarkomane Lahlum er nemlig hyperallergiker og ikke som alle andre historikere.

Men å bruke kreftene på refleksjon over sin annerledeshet, gidder han ikke. Han skriver heller bøker.

Siden debuten i 2007 har det blitt en politisk biografi på 560 sider om Oscar Torp, den nevnte presidentboka på over 800 sider og en 848 sider lang biografi om Haakon Lie som kom ut i fjor høst.

I tillegg spiller han sjakk på høyeste norske nivå.

Midt i februar ble han valgt som leder av Oppland SV og medlem av landsstyret.

2.0.

Det startet i Mo i Rana 12. september 1973. Men nordlandsdialekt fins det ikke spor av nå. Han er nærmest dialektløs, men kan prate totning om han må.

I 1989 kom han til slektshuset på Gjøvik hvor han nå bor i andre etasje.

På Blindern, Universitetet i Oslo, blomstret han opp intellektuelt fordi han fikk drive med bare det som interesserte ham.

Realfag, musikk eller forming – det klarer han ikke motivere seg for. Helt siden han var ganske ung visste han at det var historie han skulle bruke livet til.

To blank som karakter på hovedfaget er han godt fornøyd med. I dag innser han at hovedoppgaven var svært nyttig for hans videre skriving. Oppgaven av 2002 på 300 sider fikk navnet ”Viktige personskifter i DNA 1945-75: Fra Gerhardsens lukkede oligarki til Brattelis åpne organisasjonsdemokrati”. Galematias med et så stort tema, mente veilederen. Lahlum ble trigget. Sånt ville han ikke ha sittende på seg.

– Litt god på alt, det er ikke noe for meg, sier han, sperrer øynene opp og lager et skikkelig u-smil.

Remis

Ved siden av historie og politikk er sjakk Lahlums store lidenskap. Han har møtt verdensener Magnus Carlsen to ganger for en del år tilbake. Det ble to remis.

– Det fine med sjakk er at det kan spilles av folk med ulike ferdigheter. Jeg tenker så å si militærstrategisk når jeg spiller. Men virkelig god er jeg ikke. Det er nok manglende mattetalent og evne til geometrisk visualisering, dessuten mangelfulle konkurranseegenskaper, i betydningen svak vinnervilje, som hindrer meg fra det. Jeg er et større talent i historie enn i sjakk, men sjakken er fortsatt en hobby for meg, forteller han.

Med ett unntak – mot en stormester i Tromsø sommeren 2008 – har Lahlum ikke tapt et parti siden 2007.

Han er god på remis, eller rett og slett god til ikke å tape, som han sier. Og det dreier seg verken om flaks eller uflaks.

– Taper du i sjakk, har du gjort en feil, konkluderer Lahlum.

Torp

Da historikeren for alvor begynte å studere det politiske miljøet i toppen av Det Norske Arbeiderpartiet etter krigen, fant han et oligarki hvor det ikke bare var Einar Gerhardsen som betydde noe.

I miljøet var også Oscar Torp, fattiggutten fra Skjeberg som var Arbeiderpartiets formann i 22 år, fra 1923 til 1945.

Torp fortjente en politisk biografi, mente Lahlum. Og ved hjelp av forfatteren Roy Jacobsen, en god venn, ble kontakten med forlag ordnet.

Heller Ap enn Rødt

Lahlum har aldri skammet seg for sitt medlemskap i Sosialistisk Venstreparti (SV).

Nå er han nettopp blitt medlem av partiets sentrale prinsipparbeidkomité og forteller at han slett ikke utelukker en rikspolitisk karriere. Leder av Oppland SV hjelper også.

– Når du skriver om politikk, er det jo en nyttig erfaring å drive med politikk også. Og det er fint mulig å kombinere politikk og akademisk virksomhet. Både Berge Furre og Gudmund Hernes har klart dette fint, sier han.

Lahlum har ingen umiddelbare planer om å skrive biografi om SVs store navn, men utelukker det ikke på litt sikt. Kristin Halvorsen er sjølsagt interessant for en biograf.

– SV er vel ikke helt hva det en gang var – hva skal vi med dagens SV?

– Med SV i regjering har Arbeiderpartiet igjen gått til venstre. SV er regjeringens venstrekorrektiv. Det trenger vi. Men dessverre har SV så langt ikke klart å få velgermessig uttelling for sin innsats. Jeg er et praktisk menneske og vil ha SV i regjering, men innser samtidig at man må jobbe på en annen måte når man er juniorpartner i en regjering. Det er ikke omkostningsfritt. Medlemskap i noe annet parti enn SV er uaktuelt for meg, og jeg har aldri stemt annet enn SV – og heller aldri vurdert å gjøre det. Skulle jeg stemt noe annet enn SV, ble det heller Ap enn Rødt.

Han Haakon

Sosialistisk Folkeparti (SF), forløperen til dagens SV, ble grunnlagt av blant annet radikale arbeiderpartimedlemmer som av utenrikspolitiske grunner ikke lenger kunne være medlemmer.

Mange mener dette var Haakon Lies feil.

– Haakon skjøv dette bruddet foran seg, det passet ikke inn i hans univers. Ifølge ham sjøl var n’Haakon ingen pådriver, men det er klart han ble symbolet for det Arbeiderpartiet utbryterne kritiserte. Han Haakon tok ikke SF alvorlig og trodde dette ville gå over. Det var en sterk undervurdering av partiet, mener Lahlum.

– Han var en innbitt motstander av kommunismens autoritære trekk, men framsto vel sjøl som ganske autoritær og hensynsløs – er ikke dette et stort paradoks?

– Han vokste jo opp i ei tid med høvdingeteorier. Haakon var tilhenger av frie valg og demokrati, men var en røff demokrat og gikk ikke av veien for å bruke åpenbare hersketeknikker – noe han for øvrig ikke var aleine om. Men tanker som å forby borgerlige partier var helt fjerne for ham. Han var tøffere innad enn utad, demokrat framfor partidemokrat.

Noen mener Lahlum i sin Lie-biografi har vært for kritisk, andre mener det motsatte. Under den kalde krigen var det utenkelig at en SV-er kunne skrive denne boka. Nå, så mange år seinere, ble han headhuntet av n’Haakon sjøl.

Snakk om tidsskifte.

Nr. 1 på kontoret

Lahlum skriver og leser kjapt. Likevel er det ingen spøk å skrive ei bok på størrelse med en murstein.

Jobbingen starter med en leseperiode. Ikke minst for å finne kilder. Deretter følger skrivefasen.

Ett par år brukte han totalt på Lie-biografien. Det ble mange samtaler med hovedpersonen også.

Siste gang Haakon Lie ringte sin biograf var fra sykehjemmet og bare få dager før han døde.

– Hvilke myter har du knekket med denne boka?

– Både helte- og skurkemytene. Om jeg ikke har knekket noen myter helt, har jeg i hvert fall nyansert dem noe. Blant eksempler på uberettigede myter kan være følgende: Han vokste ikke opp i fattigdom, han kom ikke hjem med en ny amerikansk kone i 1945, og han var ikke en hovedpådriver bak bruddet med de venstreradikale som i 1961 ble til SF. Ikke var han betalt CIA-agent heller.

– Men statsråd ble han aldri. Hvorfor ikke?

– Han ønsket det ikke. Partiet var hans kongerike. Haakon hadde ikke tålmodighet til å bli statsråd. Han ville heller være nr. 1 på partikontoret enn å være nr. 6 eller 7 under Gerhardsen. Han hadde ikke passet som statsråd.

Triumfen og tragedien

I øyeblikket har Lahlum tre bokprosjekter i lufta. En krimbok kommer i år. Dessuten jobber han med biografier over Finn Lied og Reiulf Steen.

– Steen er jo sjøl en skrivefør mann – hvordan fikk du det oppdraget?

– Vi fant tonen. Snart kommer han hjem fra Chile. Da får vi begynne å snakke sammen. Han er en spennende, begeistret og karismatisk person. Og en stor taler. Triumfen og tragedien.

– Høres nesten ut som en tittel?

– Ja, ikke umulig det.

– Er du så strukturert og systematisk som du virker å være?

– Både ja og nei. Mange opplever meg som distré, men jeg har aldri mistet passet mitt. Jeg har travle tidsplaner og en klar idé om hva jeg skal gjøre det første året. Avlyser få avtaler. Noen av mine venner sier jeg er kontrollfreak. Og jeg går med to klokker på armen for å gardere meg, sier Hans Olav Lahlum.