Stødig dame ved roret
Den første kvinnen i LO Stats lederhistorie er klar til å overta. 1.april trer hun inn på arenaen. Tone Rønoldtangen er så visst ingen novise.
sissel.rasmussen@lomedia.no
Det snør på Opakermoen denne mandags formiddagen. 20 minus kunne Tone Rønoldtangen registrere da hun sjekket temperaturmåleren. Kjøkkenet i den over 100 år gamle tømmerstua er litt kaldt, for selv om veggene er kledt og fint hvitmalte, er ikke huset etterisolert.
-----
Tone bor her alene, etter at Øivind døde av kreft i 2004. Men hun har familie rundt seg på alle kanter. Opakermoen er et lite sted på landet, i Nes kommune på Romerike. Nylig kjøpte Tone litt mer jord, tre mål er tomta nå. Det er fordi nevøen lurer på å bygge her. Da må det være plass til niesen også. Bare et steinkast unna bor Bente, Tones yngste søster, i det huset hvor begge vokste opp. Tømmerstua her på Myrvoll ble bygd av Tones oldefar.
Tone er født 5.august 1953, Bente fire år senere. Evy er fem år eldre enn Tone, men da hun begynte på skolen ble det oppdaget at hun ikke hørte så bra som hun skulle. 11 år gammel ble Evy sendt til Vikhov internatskole for hørselshemmede, utenfor Trondheim og var derfor bare hjemme i feriene ett par år.
Gjennom hele barndommen har de tre søstrene, Evy, Tone og Bente, flydd ut og inn hos besteforeldrene. Hver lørdag lagde Margit fløyelsgrøt, mens Trygve solgte kålplanter og stemorsblomster. Tone og søstrene fikk ett øre for hver blomsterpotte de vaska for bestefar. Det var alltid var mye folk som kom og handlet, til Tones fornøyelse. Hun ble en kløpper til å pakke inn blomsterpotter i avispapir og smette strikk rundt.
Senere ble kiosken oppe ved hovedveien Tones arbeidsplass. Tenåringene fikk 10 kroner timen for å sitte i kiosken, eller fem hvis de var to. Og det var de ofte, for det var mye morsommere. Dessuten kom det mange de kunne snakke med, og nye å bli kjent med. Det likte Tone.
---------
Tone er lei av vinter og snø. Inne i stua, i den nye delen av huset som samboeren Øivind og hun bygde på for 13 år siden, er det derimot varmt og godt, selv om det er høyt under skråtaket.
---------
Høsten 1969 begynner Tone Rønoldtangen på gymnaset på Årnes. Det er ikke så mange hun kjenner som utdanner seg videre. Men Tone var skoleflink. En lærer ved ungdomsskolen på Vormsund prøver å overbevise moren om at de må la datteren gå gymnaset. Irene var renholder og vasket på ungdomsskolen. Faren, Karsten, var bilmekaniker. De hadde ikke råd til mer skolegang for datteren.
Det lune grønne huset, hvor Tone vokste opp, lå innerst i den gamle Kongeveien som en gang i tiden ledet til Sverige. Omgitt av storgårder på alle kanter. Opaker var det første industristedet i Nes kommune, og klassebevisstheten var stor. Funnefoss Tresliperi og Papirfabrikk ble grunnlagt i 1875. Fagforeninga på bruket var opphavet til Opaker Sosialdemokratiske Arbeiderlag. Tones bestefar Trygve jobba også på sliperiet.
«Det var storbønder og industriarbeidere, Høyrefolk og kommunister. Bestefar var medlem nr. 1 da Opaker Samvirkelag ble dannet».
Tone syns det lettere å fortelle om historien enn om seg selv. Lokalpolitikeren liker helst å se framover. Riktignok kan hun minnes at hun fikk foreldrene til å stemme SV i 1974, i ly av EF-kampen, men det var et unntak. Over 50 prosent av innbyggerne stemmer på Arbeiderpartiet. Som leder av Nes Arbeiderparti er hun fornøyd med oppslutningen.
Tone fikk aldri helt klarhet i hvorfor, men det ble gymnaset likevel. Hun valgte engelsklinja, selv om realfag nok var mer i hennes gate.
«Tone Rønoldtangen».
Rektor kommer inn i klasserommet og roper opp navnet hennes. På kontoret rekker han henne en konvolutt med noen hundrelapper. De skulle gå til skolebøker. Skoleskyssen var gratis. Hun kan godt huske at hun ikke likte seg. Tone var den eneste i sin klasse som fikk behovsprøvd stipend.
---------
Den lille blonde dama tripper lett over furugolvet, forbi pipa som er kledd med skifer og den høye svarte ovnen med flere etasjer. Finner eska med fellesbilder etter foreldrene. Leter etter et bilde av huset.
---------
Gymnastida var progressiv pop på Slobrua ved Skarnes, sommerjobb på Trygdekontoret i Oslo, interrail til Italia, og en knallrød Morris Mini. Minien var kjærkommen etter år med haiking rundt i distriktet. Det var slik ungdommen kom seg på fest. Tone kjørte opp da hun var 19 og kjøpte bilen billig av en kamerat. Den levde ikke lenge.
«Pappa skulle låne bilen for å hente posten, og oppdaga at det ikke var bremser. Det ble kjøreforbud».
Bilmekanikerens dom falt – ikke noe å reparere på.
Tones skolevenninne var tre år eldre, men likevel fant de to jentene tonen. Maj gikk gymnaset, hun tok radiooffisersutdanning og reiste til sjøs. De to venninnene var mye sammen, så snart Maj var hjemme. En periode bodde de sammen i en leilighet på Sagene i Oslo. Da Tone var ferdig med gymnaset, jobbet hun på trygdekontoret igjen, mens hun lurte på hva hun skulle gjøre videre. Tilfeldigvis ble det ledig en messepikejobb på MS Vinni, der Maj var radiooffiser. Først gjaldt det å få hyre. Jenter måtte være 20 år for å mønstre på.
Det var 1973 og Tone var 20 år og 20 dager gammel, da hun satte seg til rette i flysetet, fikk et sukkertøy å suge på, før Aeroflotmaskinen tok av med kurs for Novorossiisk, den russiske byen ved Svartehavet.
På flyplassen ventet en mann med en lapp hvor det sto: «MS Vinni». Han kjørte henne direkte til havna. Der lå den store 37 000-tonneren til kai. Om bord ventet Maj på henne.
Hun kan ikke huske at hun var nervøs, det var bare spennende. Hun hadde jo venninna si der.
MS Vinni går over Atlanteren til havner på østkysten av USA og Italia med jernmalm. Shoppingsentrene i Norfolk Virginia fikk jentene til å gjøre store øyne. Tone kjøper seg Levisbukser med sleng i mørkblå cordfløyel.
Det går ni måneder før hun igjen går i land i Oslo. Tiden det tar for å få fri hjemreise. Sjømannslivet frister uansett Tone så mye, at hun vil finne ut om hun klarer seg på egen hånd. Etter noen måneder i land mønstrer hun på en ny båt – MS Viscaya. En 100 000-tonner som går med jernmalm og olje, denne gangen på Stillehavet - Australia, Korea, Japan, vestkysten av USA. Enda lenger ut i verden.
«Jeg hadde ikke vett til å være redd».
Året etter begynner Tone på Oslo Sjømannskole. Radiolinja. En teknisk utdannelse, med matte, fysikk, mekanikk og radioteknikk. To år senere inntar radiooffiser Tone Rønoldtangen morsenøkkelen og havet. Radiooffiseren er skipets viktigste person. Skipet kan ikke forlate havna uten henne. Nå fikk hun bruk for engelskkunnskapene sine også. Jobben består i å ha kontakt med andre lands myndigheter, lyttevakter, sende bestillinger på proviant og ha kontakt med rederiet hjemme i Norge, blant annet. Dessuten er halve jobben å være kapteinens sekretær, og hun får ansvar for lønningsregnskapet.
Tone seiler ute i seks år, verden rundt, på forskjellige skip. Tilbake på MS Viscaya treffer hun sin kommende samboer, elektrikeren Øivind Steffensen fra Sortland. Øivinds to sønner fra et tidligere ekteskap bodde der. Sammen gikk de i land og bosatte seg i Harstad, ikke for langt unna.
--------
På den røde puffen ved siden av salongbordet ligger en stor rødbrun, langhårete hannkatt og sover. Mio vrir så vidt på et øre, men lager ingen lyd. Det gjør ikke Bamse heller. Han er like langhåret som Mio, men grå. Han vrir på hodet og kikker ned fra vinduskarmen. Snur dovent på hodet og kikker ut igjen. Kastrerte, begge to.
---------
I Harstad finner Tone Forsvaret. Helt tilfeldig. Hun melder seg ledig på arbeidskontoret og får en 50 prosent stilling som forværelsesdame til generalen for 6.divisjon, det vil si, Hærens hovedkvarter i Nord-Norge, på grunn av sine engelskkunnskaper. Pluss en halv stilling på lønningskontoret.
I en stor gul murbygning oppå en høyde sitter Tone og strever med å skrive på skrivemaskin med fire gjennomslagsark. Hun trives likevel. Savner ikke sjøen og reisene. Det er utfordrende nok med Nord-Norge. Øivind blir derimot rastløs og reiser ut igjen. For å opprettholde sertifikatet sitt tar Tone et par turer til, men i 1986 er det definitivt over.
«Det siste jeg gjorde var å lære opp kapteinen. Alt gikk nå over satellitt og radiooffiseren er overflødig».
Med Øivind på sjøen frister ikke Harstad lenger. Hun trives ikke med været heller. Hun sier opp jobben og gir samboeren beskjed: «Nå drar jeg til Kongsvinger. Du kan bli med hvis du vil».
Neste stopp er Luftforsvaret, det som etter hvert ble hetende LKI (Luftfkontrollinspektoratet). Hun fikk stilling som regnskapsfører.
Omstilling. Det er det de siste 20 åra har dreid seg om for de ansatte i Forsvaret. Mange er omstillingstrøtte. Tone hadde vært medlem i NTL allerede da hun jobbet i Harstad. Lederen i NTL-avdelingen for Forsvaret i Kongsvinger hadde gitt litt opp. Han mener det ikke var noen vits i å avholde årsmøte. Tone har derimot ikke tenkt å gi seg. Hun vil ikke vente til det er over.
«Det er ingen som vil overta likevel. Vi kan like gjerne vente til denne omstillinga er over».
«Joda, jeg vil gjerne overta».
Hun vil at medlemmene skal ha medbestemmelse. Da er det ikke til å unngå. Hun er i begynnelsen av 30-åra, og kupper årsmøtet. NTLs grunnkurs på Sørmarka er neste stopp.
Men kampen er ikke over. Forsvaret vil flytte Luftkontrollinspektoratet fra Kongsvinger, og Tone tar opp kampen for å berge arbeidsplassene. Det skal være møte i Folkets Hus i Oslo med statssekretær Elsa Eriksen, fra Forsvarsdepartementet, hos Tor Arne Solbakken som er leder i NTLs landsforening i Forsvaret, for de sivilt ansatte.
Tone er fersk og uskolert. Hun tar toget fra Kongsvinger, og er ute i god tid. Det regner. Vil ikke komme for tidlig, og vandrer rundt i gatene. Hun har alt for mye klær på. Svetten siler. Hun går til Folkets Hus, inn hovedinngangen og tar heisen opp i sjette – til NTL Forsvaret landsforening 101. Der hilser hun på Solbakken og statssekretæren.
Tone var godt forberedt. Og hun klarte seg bra. Flyttingen ble avblåst. Men som det alltid er i Forsvaret – det er alltid en omkamp. Nå er Luftforsvaret flyttet fra Kongsvinger.
- Siden har det gått slag i slag. Og det kan hun godt si. Tillitsvervene har liksom stått litt i kø etterpå. I mars 1994 blir hun valgt til kasserer i NTLs landsforening i Forsvaret. I november året etter blir hun tillitsvalgt på heltid som organisasjonssekretær i den samme foreningen. Solbakken er fremdeles leder, og han overtaler henne til å melde seg inn i Arbeiderpartiet. Hun dagpendler med tog til Oslo. Tone og Øivind bestemmer seg for å flytte fra Kongsvinger til Opakermoen. Tante Nancy vil selge bestemorhuset. Tone vil gjerne overta tømmerstua. De bygger på og utvider.
En morgen orker ikke Øivind dra på jobb. Han har også gått i land nå. Han får ikke noe medhold fra Tone. Man går på jobb. Han prøver. Tar bilen og drar av gårde. Men kommer ikke langt. Må stoppe. Han skjelver. Det første store angstanfallet. Øivind blir sjuk.
- Han hadde gjort en enorm innsats her med bygginga. Pipa var akkurat ferdig, kledd den med skifer. Vi vet ikke hva som utløste det, kanskje han var for sliten.
Tone går på jobb. Hun går på møte i Opaker Arbeiderlag. Hun reiser land og strand rundt, holder kurs for tillitsvalgte, om forhandlingsteknikk, lønn, tariff, særavtaler, personalreguleringer, medbestemmelse, omstilling. I 1998 blir Tor Arne Solbakken valgt inn i NTLs ledelse, og Tone tar over vervet som leder av NTL Forsvaret.
Det er hennes måte. Hun skiller mellom jobb og privatliv. Hun kan ikke hjelpe Øivind med angsten. Han er bedre og verre i perioder. I 2004 dør Øivind. Ikke av angsten, men av kreft. På én måte er det nesten en lettelse når det er over.
- Han hadde det så fælt de siste årene.
--------
På veggen bak henne henger en strektegning av Øivind. Han har bart og alvorlige øyne. Hun sitter med beina krøllet opp i den røde sofaen. Den tredje katten melder høylytt sin ankomst.
---------
Det samme året ble hun valgt til leder av Nes Arbeiderparti, og er gruppeleder i kommunestyret. I 2006 går hun inn i NTLs ledelse som hovedkasserer. Nå er hun en erfaren tillitsvalgt og kommunepolitiker. Må tåle motgang lokalt og stå opp for valgkamplovnader som ikke gikk som planlagt. Flertallet i kommunen innfører eiendomsskatt – de ser ingen annen utvei, til tross for at de har lovt det motsatte. Aps lokale leder Rønoldtangen får pepper i avisene. Likevel havner kommunen på Robecklista. Tidligere tiders synder lar seg ikke redde av eiendomsskatt alene. De må legge ned skoler også. Også det en bitter pille å svelge. Det koster å ikke kunne holde kjeft.
Da NTLs representant i valgkomiteen spør om hun kunne spille inn Tones navn i lederkabalen til LO Stat, blir hun smigret, og sier ja. Valgkomiteen bruker tid. Hun sier nei til forespørselen om å stille som nestleder. Har det bedre som hovedkasserer i så fall. LO Stats representantskap samles 8.februar. Hun vet at hun er innstilt, men føler seg ikke sikker, selv om valgkomiteens leder Peter A. Moe, har vært innom med forsikringer.
- Du er ikke valgt før du er valgt.
I Auditoriet i Folkets Hus sitter Tone Rønoldtangen ved siden av NTLs leder, Turid Lilleheie. Ikke helt fremst, men likevel ikke i bakerste rekke. Lys grønn jakke og skjerf i samme farge. Hun velger farger i dag. Anegalleriet i LO Stat består av grå dresskledde menn. Klokka er nesten to på ettermiddagen, og Tone Rønoldtangen kan strekke armene i været. Det neste fotoet på veggen kommer garantert til å være annerledes. Rekken av menn er brutt.
Hennes kommentar til de som har stemt på henne er:
«Jeg takker for tilliten. Dette blir spennende».
--------
«Mjaaau». Det var Øivind som ville ha katter. Hokatta Mossa er den eneste med lyd. Oppkalt etter Mossa, komikeren i tv-programmet Rorbua fra Tromsø, fordi katta maser og mjauer så mye. En bitteliten hvit flekk på brystet er det eneste som skiller seg ut i den kullsvarte blanke pelsen. De grønne øynene lyser. Det er hun som er sjefen.
Mest lest
TRENGER FOLK: På den spanske ambassaden på Frogner i Oslo er det tre ledige stillinger, med en årslønn på rundt 250.000 kroner.
Kai Hovden
Reagerer på ambassadelønn: – Sjokkerende lavt
Brian Cliff Olguin
Butikkansatte får ny lønn
BITTERT: Per Olav Truberg har jobba mange år i matindustrien. Takken var oppsigelse da han havna i operasjonskø med et trøble kne.
Erlend Angelo
Per Olav mistet jobben i operasjonskø: – Det er veldig sårt
BELASTENDE YRKE: Frisør og tillitsvalgt Kaja Aga Gaarder tar smertestillende for å klare arbeidsdagen. Etter en bilulykke har hun daglige smerter. Men hun tok smertestillende på jobb også før ulykken. Her fikser hun håret til Victoria Gjone.
Jan-Erik Østlie
Bruken av smertestillende øker: Kaja starter alltid arbeidsdagen med en Paracet
Unni tar gjerne på seg ekstra vakter. Hun elsker å gjøre en forskjell.
Eirik Dahl Viggen
Unni (65) var lei av livet som pensjonist. Da gjorde hun et uvanlig valg
Roy Ervin Solstad
Han er blant dem som har kommet med fete lønnskrav
OPPGJØR: Årets lønnsoppgjør står for døren og elektrikerne starter sine forhandlinger 22. april. Her er en Bravida-montør i sving med akkordarbeid på Drammen sykehus tidligere i år.
Leif Martin Kirknes
Når får du ny lønn? Disse datoene må du merke deg
Håndverkere oppgir en høyere bruk av narkotika enn gjennomsnittet. Elektrobransjen frykter det kan føre til flere farlige situasjoner og ulykker på arbeidsplassene.
Leif Martin Kirknes
Økt kokainbruk blant unge elektrikere
Martine Lie satser på at et par måneder med permittering går greit.
Erlend Angelo
Potetmangel gir permitteringer i Bama
FLEST KVINNER: I rapporten kommer det fram at det ofte er unge kvinnelige ansatte, både med norsk og utenlandsk opprinnelse, som er skadelidende.
Colourbox.com
Renholdere trues med at de mister jobben om de er syke
Mats Ruland har allerede fire oppgjør på sitt bord, og skal i gang med mekling uka etter påske.
Leif Martin Kirknes
Lønnsoppgjøret: Brudd i tre nye oppgjør
Renovatørene Markus Michalsen Helmundsen (t.v.) og Svein Øyvind Syse Johansen er godt kledd i gule refleksjakker, arbeidsbukser og vernesko. De får dekket alt arbeidstøy av jobben. Det får ikke barnehageansatt Alexander Filiberto (i midten).
Jan-Erik Østlie
Alle tre jobber i kommunen, men bare to får dekket alt arbeidstøy
HENTER I BARNEHAGEN: Fengselsbetjent Jørgen Myrvold samler overtid for å ha et hjem til barna. Han er helt avhengig av et godt lønnsoppgjør for å fortsette i fengsel.
Eirik Dahl Viggen
Jørgen (29) overlever på overtidstimer
Heiko Junge / NTB
Vær obs på dette hvis du må jobbe i påska
NÆRMERE INDUSTRIEN: Arbeidsgivere og arbeidstakere har signert på at bussbransjen må nærme seg gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, men NHO Transport vil likevel holde seg innenfor rammene til den konkurranseutsatte industriens lønnsoppgjør.
Rodrigo Freitas / NTB
Uansett hva industriarbeiderne får i lønnstillegg, krever bussjåførene mer
Høyres Henrik Asheim er glad for å ha fått pensjonsforliket gjennom - og håper endringen er på plass allerede neste år.
Jonas Fagereng Jacobsen
Høyre vil ha superrask behandling av nye pensjonsregler
MÅLRETTA: Butikkansatt Ali Rahimi forteller arbeidsminister Tonje Brenna hvor hardt han har jobba for å lære seg norsk og få et normalt liv etter flukten fra Afghanistan.
Brian Cliff Olguin
Ali kom fra Afghanistan som 17-åring. Han lærte seg norsk gjennom butikkjobben
BLITT BEDRE: Etter at de fikk tariffavtale, syns tillitsvalgt Benjamin Jacobsen at samarbeidet med ledelsen har blitt bedre.
Herman Bjørnson Hagen
Sjefen mente de ansatte sluntra unna. Da begynte ballen å rulle
Knut Viggen
Tidligere LO-leder blir korrupsjonsjeger
Debatt
Felles for mange som deltar i debatten, er at de ikke er unge lenger. De fikk barn i en litt annen verden, skriver Helle Cecilie Palmer.
Agenda Magasin