Jan-Erik Østlie

jan.erik.ostlie@lomedia.no

I 1996 skrev professor Torill Steinfeld boka «Den unge Camilla Collett – et kvinnehjertes historie». I fjor, og som en åpenbar opptakt til dette kvinnestemmerettsjubileumsåret 2013, er boka blitt revidert, og den nye versjonen heter «Camilla Collett. Ungdom og ekteskap».

Og det er akkurat dette vi får i ei bok på nesten 500 sider, inkludert noter og referanser. 2013 er for øvrig ikke bare 100 år etter den alminnelige stemmeretten for kvinner, det er også 200 år siden Camilla Collett (1813-1895) ble født.

Denne biografien om den unge Collett tematiserer det hun kanskje er mest kjent for blant det alminnelig orienterte publikum: Hennes forhold og svermeri for Johan Sebastian Welhaven. Det har til gjengjeld fått stor plass. Her møter vi kanskje en Camilla Collett som mange feminister ikke setter så veldig stor pris på. Kjærlighet og lengsel er så sin sak, klisjeen om dette forholdet er av den mer platonske varianten, noe Steinfeld ikke gjør nevneverdig mye for å dekke over.

Mer interessant er nok Camillas forhold til Jonas Collett, mannen hun giftet seg med i 1841 og bodde sammen med i ti år, mannen hun fikk fire barn med. Boka underslår på ingen måte disse ti årene, men her møter vi den praktiske Camilla som er minst like interessant som den svermeriske og drømmende.

Camilla er jo født Wergeland, som søster til Henrik – forholdet til Henrik er sjølsagt en del av boka, men også her ville jeg gjerne hatt mer. Likeledes oppveksten på Eidsvoll, et sted som kommer til å stå mye i fokus til neste år da vi skal feire 200 års jubileum for Grunnloven. Skjønt, Camilla var et travelt, ungt menneske – hun hadde ikke så mye tid til Eidsvoll, hun ville ut å reise. Ikke bare til Kristiania, men også ut i Europa. Steinfelds biografi handler i det alt vesentligste om Camilla Colletts dannelsesreise.

Noe av ekstrabonusen ved denne boka er at vi får et godt innblikk i samtidens hverdagsliv på begynnelsen av 1800-tallet. Det vil si hverdagslivet til den tids middelklasse. Faren til Camilla var prest, han tilhørte embetsstanden. Steinrike var de ikke, men hadde til smør på maten.

Camilla Collett regnes ofte som vår første feminist. Det er ikke så lett å skjønne det etter å ha lest denne boka. Men så var det vel i arbeidet med hennes berømte roman «Amtmandens døtre» dette ble synlig – og den er ikke tema i denne boka. For ikke å snakke om hennes seinere essays der kvinnens stilling i samfunnet tematiseres med eksplisitt. For da ektemannen Jonas dør i 1951, starter på et vis annen del av Camilla Colletts liv – og det livet var noe annerledes. Da var hun langt mindre lett på foten sjøl om ryktene vil ha det til at Welhaven hjemsøkte tankene og følelsene hennes da også.

Det er ingen tvil om at Steinfeldt «kan» sin Camilla Collett og hennes samtid. Språket flyter dessuten godt. Det jeg savner mest er litt større intellektuell avstand til hovedpersonen, litt flere kritiske refleksjoner. Også ei bok, skreddersydd for jubileumsåret, tåler litt spissere kanter. Alt annet er å gjøre Camilla Collett en bjørnestjeneste.