Hermann Möhring, Magasinett.org

I fjor høst begynte den fagutdannede kokken på sin treårige bachelorutdanning ved Høgskolen i Akershus (HiAk). Mål: bli yrkeslærer i restaurant- og matfag. 87.600 kroner for ti måneder er alt Lisbeth får per skoleår av Statens lånekasse for utdanning. Maks basisbeløp for lån, skrev lånekassen.

Nok for en 45-åring? En voksen kvinne som ønsker å bli yrkesfaglærer, både fordi hun har lyst til det og fordi hun vil unngå sykmelding og uførhet – etter å ha stått på i 27 år i et krevende yrke i en krevende bransje. Noe som ville spare det store fellesskapet for penger.

– Det føles urettferdig. Det er altfor lite penger, sier Lisbeth fortvilet.

Fikk ikke stipend

Torvik fikk verken utdannings- eller reisestipend, til tross for at hun bor på Osmarka utenfor Molde, mens yrkeslærerutdanningen foregår på Kjeller i Akershus. Antakelig fordi den er nettbasert, kombinert med ni samlinger à fire dager. Når hun skal være på høgskolen, bor hun hos venner på Bærum.

– Hadde jeg visst dette da jeg søkte om skoleplass i august, hadde jeg ikke begynt, sier Lisbeth Kristin Torvik bestemt.

Håløst

Å ta opp banklån, er ikke mulig for nedbetalingen starter med en gang. Håpløst uten fast inntekt. Cecilie Søllesvik, lederen av Fellesforbundet avd. 65 i Kristiansund, tipset hennes om LOs utdanningsstipend, inntil 8.000 kroner per skoleår. Det har hun fått innvilget. Og det hjelper litt.

Søllesvik mener at det må være mulig økonomisk å ta etter- og videreutdanning før en arbeidstaker er helt utslitt.

– Lånet må være tilstrekkelig slik at det er mulig å gjennomføre studiene. Det må også sees på om utdannings- og reisestipendet ivaretar de som kommer fra bygde-Norge, mener hun.

Stivbeinte

Lisbeth kan ikke forstå at lånereglene er så lite tilpasset voksne studenters behov når de vil ta utdanning, eller videreutdanning. Reglene er altfor stivbente, mener hun.

– Jeg ønsker jo ikke å få noe gratis. Jeg vil bare ha et høyere lån slik at jeg slipper å jobbe så mye ved siden av skolen. Jeg er ikke 20 lenger og orker ikke så mye mer, forteller hun til Magasinet for fagorganiserte.

– Hvorfor kan jeg ikke få høyere lån? Må en være rik for å kunne studere, spør hun retorisk og rister på hodet.

– For at jeg skal greie meg gjennom dette, uten å måtte sutte på tommelen, trenger jeg nok 15.000 kroner i måneden i lån, mener nordmøringen. Da hadde hun kunnet konsentrere seg om å være student.

– Når man ikke har sittet på skolebenken siden 1987, trenger man litt mer tid til å sette seg inn i teorien. Jeg har ikke mulighet til å jobbe noe særlig på grunn av leksene, poengterer hun.

Må jobbe

Riktignok var kokken innstilt på å jobbe ved siden av skolen da hun søkte om plass, men at det måtte bli så mye for å greie seg økonomisk, hadde hun ikke trodd. Høgskolen i Akershus fraråder elevene å jobbe for mye ved siden av studiet. Maks to dager i uka, helst mindre.

Lisbeth Kristin Torvik har skrevet lange mail til to rødgrønne utdannings- og kunnskapsministre, men fikk bare noen standardsetninger i svar, identiske til og med:

«Størrelsen på utdanningsstøtten er et budsjettspørsmål og må prioriteres opp mot andre formål i budsjettprosessen. I budsjettforslaget for 2010 har regjeringen blant annet valgt å prioritere bygging av nye studentboliger. Dette er et virkemiddel for å sikre rimelige boliger til flere studenter. Vi tar innspillene dine med oss i det videre arbeidet i departementet», heter det i mailene fra oktober og november 2009. Svært mager trøst for Lisbeth.

Kroppen skranter

Det er 26 elever i hennes kull. Kokker alle sammen, de fleste i 30-åra. Og de fleste går på attføring, allerede. Derfor omskolering. Utdanningen deres er betalt av Nav.

– Det er kun én til som ikke får betalt studiet, forteller Lisbeth og tar opp noen viktige spørsmål, spørsmål som også går rett inn i den offentlige debatten om sykefraværet:

– Fortsetter jeg som kokk, er det bare et tidsspørsmål før jeg blir uføretrygdet. Jeg har såkalte kokkefingre og vondt i ryggen. Jeg kjenner på kroppen at den begynner å skrante, understreker 45-åringen som har stått på både sent og tidlig som kokk – i en tøff bransje. Uten å tenke på helsa først.

Attføring = fullt betalt

Lisbeth har jobbet som frokostkokk da Ormen Lange ble bygget, med arbeidstider fra klokka to om natta til 13, på en 7-7-rotasjon. Begynnerlønn 117 kroner i timen. Topplønna ble 142 kroner, pluss tillegg for skiftarbeid. Alt annet enn en dans rundt grytene, altså.

– Det er jo merkelig at jeg nå blir straffet økonomisk fordi jeg har vært for lite syk. Jeg kunne planlagt det hele, vært mer sykmeldt og gått inn for attføring med gratis omskolering. Men det blir jo helt feil, mener hun.

– Jeg kan være med i arbeidslivet i mange år til, istedenfor å bli uføretrygdet og en belastning for fellesskapet. Har en del kompetanse og mye å lære bort den yngre garden. Det må jo være bedre at jeg kan utdanne nye kokker enn å gå mot yrkesskade, påpeker hun, oppgitt over at verken departement eller politikere ser hennes poeng.

– Reglene dreper ethvert personlig initiativ, fremholder den blivende yrkesfaglæreren.

Står bak kjøttdisken

Nå står Lisbeth bak kjøttdisken hos Mega Ferskvarer i Molde – som tilkallingshjelp. Veldig kjekt for kundene å bli betjent av en fagutdannet kokk, men for Lisbeth betyr dette at hun får betraktelig mindre tid til å studere.

Det må bli ekstrajobber. Fast ansettelse er utelukket.

– Hvem vil vel ansette en som må være så mye borte fra jobben på grunn av skolen, spør Lisbeth. Hun er bekymret for at hun kommer til å være utslitt når hun er ferdig med skolen, men forsikrer at hun skal fullføre – uansett.