Tri Nguyen Dinh

tri@lomedia.no

Thor Gunnar Buer og Kjell Roar Hansen klargjør dølahesten Uppheims-Ronja. På avstand er det ikke noe oppsiktsvekkende ved dette. To kolleger steller et dyr sammen.

– Det er slik jeg også ser det. Thor er min kollega, sier Kjell Roar Hansen.

– Det liker jeg, for det er slik jeg ønsker at det skal være, smiler Thor Gunnar Buer.

Buer er innsatt og Hansen er ansatt. Den ene er narkotikadømt, den andre er verksbetjent. Men verken klær eller utstyr skiller dem nevneverdig.

– Jeg tenker ikke på innsatte som kriminelle, men som kolleger. Sammen skal vi oppnå noe; Produksjon her på øya, samtidig som de innsatte skal forberedes til livet etter soning. Hvis vi behandler dem som skurker, vil de forbli skurker. Det vil vi jo ikke, sier Hansen.

– Jeg skal være her i to måneder til. Her kan jeg bevise for meg selv og omgivelsene at jeg også er et menneske med ressurser. Mestringsfølelsen her kan vi ta med ut. Det gjør faren for nye lovbrudd mindre, sier Buer.

Ansatte som tør å bry seg

Noen hundre meter unna. Odd sitter og spiser formiddagsmat i huset sitt. Wilfred Solberg stikker innom på et uanmeldt besøk. De sitter på kjøkkenet og Odd serverer kaffe.

– Vi må by på oss selv både i ord og gjerninger. Men det må de ansatte også, sier Odd som soner en dom på fem år. Han ønsker ikke å publisere fullt navn.

– Vi har rettigheter, men også plikter. Her inne lærer vi å bli engasjert i noe og integrere oss i et samfunn. I det ligger det for eksempel ansvar, sier Odd. Han er husfar i et av husene på øya. Her har han ansvar for renhold, vedlikehold, henting av varer og utstyr og gjør vaktmestertjenester.

– Det er svært viktig med flinke ansatte som tør å se oss og bry seg. Ikke alle er like flinke som Wilfred, skryter Odd. Fengselsbetjenten er nærmest en farsfigur for ham.

– Vi kan prate om alt, sier Wilfred Solberg. – Både uviktige og viktige ting. Noen ganger lytter jeg. Men det hender at de må lytte til mine problemer også. Det tror jeg bare er bra. Det er slik livet er. Man gir og tar. Det skal ikke være noe annerledes her inne enn ute i det virkelige liv. Dette er siste steget fangene tar før de skal klare seg på egen hånd. Det er ekstra viktig at vi hjelper dem, sier han.

For de snilleste av de slemmeste

Bastøy fengsel er kalt verdens første og største humanøkologiske fengsel. Her er det kirke, fotballbane, butikker, skole, bibliotek og økologisk landbruk. Alt tilgjengelig for de snilleste av de slemmeste i samfunnet.

Fengselets verdigrunnlag er økologi, humanisme og ansvarsutvikling. Måten fengselet drives på har gitt resultater. Statistikk viser at tilbakefallet blant straffedømte er 20 prosent i Norge. Til sammenligning er tallet 30 prosent i Sverige, 26 prosent i Danmark og 31 prosent i Finland, ifølge Kriminalomsorgens utdanningssenter. På Bastøy er tallet kun 16 prosent – desidert lavest i Europa. Bastøy er også billigere å drive enn lukkede anstalter. Lav bemanning pluss høy egenproduksjon av råvarer gjør driften billigere.

Ikke bare fengsel

– Den domfelte må ta ansvar selv. Ved å sone straffen og gi fra seg friheten, tar de ansvar for fortiden. Her vil de lære å ta ansvar for nåtid og framtid. Jeg er overbevist om at human behandling hjelper innsatte. Dette stedet skal minne minst mulig om et fengsel. At ansatte ser på innsatte som en ressurs og at du ikke alltid klarer å skille dem, gjør noe med selvbildet deres som vil ha en enorm verdi senere, sier fengselsdirektør Arne Kvernvik Nilsen.

Mange har spurt om ikke Bastøy er for behagelig for alvorlig kriminelle. Nilsen skjønner problemstillingen, men har likevel ingen betenkeligheter med å la fangene sone på denne måten.

– På den ene siden er det behov for å imøtekomme folks rettsoppfatning. På den andre siden skal vi prøve å redusere trusselen mot samfunnet når fangene slipper ut. Jeg har ingen problemer med å forstå folks hat mot kriminelle som har skadet dem eller fratatt dem deres kjære. Jeg hadde sannsynligvis hatt det samme hatet selv. Men som fengselsdirektør kan jeg ikke drive et fengsel basert på hevntanker. Frihetsberøvelsen i seg selv har ingen rehabiliteringseffekt, sier Nilsen.

Mange vil jobbe på Bastøy

Han trekker fram flinke og dedikerte ansatte som en nødvendig suksessfaktor. Det er den lokale fagforeningslederen, Finn-Viggo Moland fra Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund, enig i.

– Vi har et voksent og modent arbeidsmiljø. Det preger atmosfæren her. En rolig og behersket stemning demper de innsatte, sier Moland.

– Man må være flink til å se potensielt farlige situasjoner tidlig og snakke dem ned. Det er våre ansatte flinke til. Er man konfronterende, kan det utvikle seg uheldig, sier Moland.

Hvert år får ansatte kurs i human-økologi. Her skal de bearbeide holdninger og bli enda mer bevisste på prinsipper og teorier.

– Det er veldig bra å jobbe her og mange ønsker seg hit, men vi har også våre utfordringer. I dag har vi blant annet språkutfordringer på grunn av stadig flere utenlandske fanger. Det kan til tider være frustrerende, sier Moland.

Bastøy har høstet svært mye positiv omtale fra både nasjonale og internasjonale medier. Utenlandske journalister og fengselsdirektører mener dette er for godt til å være sant. Reportasjer viser innsatte og ansatte som soler seg og har grillfest sammen.

– Det er alltid vi som får skryt. Men man må huske at uten lukkede fengsler som tar imot fanger som ikke fungerer her, så hadde ikke vi eksistert. Våre kollegaer fortjener sin del av æren, sier Moland.