Tekst: Simen Aker Grimsrud

Simen.Aker.Grimsrud@fagforbundet.no

Foto: Werner Juvik

Eks-statsråden passerer fem politimotor­sykler som står parkert utenfor inngangen og går med bestemte skritt inn på Grand Café. Det er ingen tvil om at han har vært her før.

– Jeg ser dere har solid bevoktning av ­napoleonskakene, fleiper Karl Eirik Schjøtt-Pedersen til kelneren.

Skjønt fleip, det hadde kanskje vært på sin plass med et skikkelig sikkerhetsopplegg rundt verdens beste napoleonskaker. Han snakker varmt og engasjerende om dem. Schjøtt-Pedersen er nemlig glad i kaker. ­Ekstremt glad i kaker.

Han synker ned i skinnsalongen, går løs på den kremfylte godbiten og forklarer og demonstrerer hvordan han bruker gaffelen for å unngå å ødelegge kakestykket. Men det er ikke bare derfor vi er her. Etter 28 år i rikspolitikken er det nå slutt for den blide finnmarkingen.

– Jeg er privilegert som har fått representere Finnmark på Stortinget i 24 år og sitte i regjering i sju år, begynner han.

Ap-politikeren ble valgt inn på Stortinget 25 år gammel, rett fra universitet. Siden har han blitt der – eller i regjering. Som fiskeriminister, finansminister og statsråd ved Statsministerens kontor (SMK) siden 2009. Da han tiltrådte for fire år siden, var det mange som undret seg over hvilken rolle han skulle ha. I Nytt på nytt ble han en populær mann å erte. «Hvor er Schjøtt-Pedersen?» ble en føljetong. Det kulminerte med et innslag hvor statsminister Jens Stoltenberg gikk i gangene og lette bak søyler og blomsterpotter. Selv har «Schjøtt’n» et avslappet forhold til det.

– Det der ble en kultgreie, ler han.

– I fjor, da jeg satt på kafé i Bergen, banket et eldre ektepar plutselig på vinduet. Jeg gikk ut for å høre hva det var. «Der er du jo,» sa de.

Fagbladet undret seg over den kryptiske meldingen som tikket inn fra Schjøtt-Pedersen da vi avtalte intervjuet. «Jeg kommer rett fra SMK,» skrev han. Glemte Jens Stoltenberg å ta med Schjøtt-Pedersen på flyttelasset?

– Haha, nei, jeg har bare vært innom og snakket med etterfølgeren min, beroliger han oss.

Men hva har han egentlig gjort de siste fire årene?

– Den aller viktigste oppgaven var å finne løsninger når ting hadde kjørt seg fast. Om en regjering består av ett eller tre partier, vil Olje- og energidepartementet og Miljøverndepartementet ha forskjellige syn i saker. Da må noen bidra med å finne løsninger, sier Schjøtt-Pedersen.

Han har jobbet i kulissene i Stoltenbergs siste regjering. Samordningsminister har han blitt kalt. En krevende jobb.

– Skal du få gjort noe i politikken, må du finne praktiske løsninger. Da må du lytte og prøve å forstå hva som er kjernen i det et departement eller parti ønsker når det er ­uenighet. Det har jeg brukt mye tid på.

– Har du noen ganger følt at du har reddet regjeringen?

– Nei…

Schjøtt-Pedersen drar litt på det. Han setter gaffelen med et sylskarpt presisjonsnivå i kakestykket, vrir om og fyller munnen med napoleonskake.

– Men jeg har nok vært avgjørende for å finne noen løsninger.

Han snakker om sitt politiske liv, folder hendene og lener seg fram. Ulastelig antrukket, grått hår og glimt i øyet bak brilleglassene.

Han snakker om hva han tror vil stå igjen etter ham. Som finansminister var Schjøtt-Pedersen en av arkitektene bak den mye omtalte handlingsregelen i 2001 – en regel for hvor mye oljepenger som skal brukes. Den står som en påle selv i dag. Han tror de siste åtte årene vil bli husket som en storhetstid for Norge, sosialdemokratiet og Arbeiderpartiet. Han skryter av eks-sjefen, Jens. En stor leder. Han forteller om alt han har lært gjennom et langt liv i politikken, at Norge er et mangfoldig land og at nettopp solidaritetstanken og fordelingspolitikken har ført oss dit vi er i dag. 54-åringen er bekymret for hva som vil skje med fellesskolen, som han mener er selve bærebjelken i det norske samfunnet. Han forteller om sitt engasjement for distriktene og sitt nære forhold til hjemfylket.

– Jeg har et sterkt rotfeste i Finnmarks identitet, og jeg har et nært forhold til menneskene som bor der. Sekretæren SMK var en periode helt fortvilet. «Alle som ringer, sier de kjenner deg,» sa hun.

Schjøtt-Pedersen ler. Folka som ringte, tullet ikke. Egentlig drømmer han om å flytte hjem igjen. Han savner hjembyen Vardø og Finnmark.

– Misforstå meg rett, det er mange hyggelige folk i Bærum, men Finnmark har nærhet til naturen, det er mer avslappa og større menneskelig nærhet. Men jeg har tre barn som har vokst opp i Bærum, og familien har slått rot der.

Elleve måneder gammel gikk han for egen maskin de få hundre meterne fra barndomshjemmet til rådhuset i Vardø. Siden den gang har Karl Eirik Schjøtt-Pedersen hatt et nært forhold til kommunal sektor. Moren jobbet på lik­ningskontoret, bestefaren hadde vært rådmann og en annen slektning varaordfører. 19 år gammel ble han valgt inn kommunestyret.

Noen lang yrkeskarriere kan han ikke skryte av. Det ble med et sommervikariat og et svangerskapsvikariat som saksbehandler i hjembyen da han studerte samfunnsøkonomi i Oslo. Det var da han meldte seg inn i Vardø kommunale forening. Medlemskapet i Fagforbundet har han beholdt.

– Det var jo nærmest Arbeiderpartiets lov at du skulle være medlem i LO, så da ble Kommuneforbundet mitt ankerfeste i det fagligpolitiske arbeidet. Jeg har dessuten sittet to perioder i kommunalkomiteen på Stortinget, og har jobbet tett med Fagforbundet. Et stort og viktig forbund.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har bare blitt yngre med åra. Det sier en kamerat fra ungdomstida i AUF i Vardø. I dag beskriver

venner ham som en som lager god stemning i festlig lag.

– Jeg var nok litt sær, veslevoksen og seriøs, og var preget av at jeg hadde godt voksne foreldre. Jeg har blitt tryggere på meg selv med åra, sier han.

I 1969 bestemte Karl Eirik og en kamerat seg for å starte en fotballklubb. Selv var han ikke særlig god med lærkula, så han påtok seg heller ansvaret for å drive klubben. Ni år gammel. På videregående bygde han opp en så omfattende elevrådsorganisasjon at ingen turte å ta over ledervervet.

På ungdomsskolen satt Karl Eirik ofte og fulgte stortingsdebattene i radioen. En lærer ga klar tilbakemelding på stilene Schjøtt-­Pedersen leverte: «Du skriver som om det skulle vært en stortingsproposisjon.» Som fersk stortingsrepresentant ga NRKS språkekspert Finn Erik Vinje ham en vekker.

– Jeg lærte hva folk forstår og ikke forstår. Jeg har faktisk skrevet et enklere språk etter at jeg ble erfaren politiker.

Schjøtt-Pedersen skjenker kaffe og ser på klokka. Han skal rekke et fly til København. Han har begynt på et executive-kurs ved handelshøyskolen i Danmarks hovedstad. Strategi, ledelse, bedriftsøkonomi og regnskap. Etter mange år i offentlig sektor vil han prøve noe nytt, trekke i nye tråder. Noe i tilknytning til næringslivet. Han påstår at han ikke vet hva eller hvor. Uansett regner han med å få karantene i seks måneder.

– Vil du følge tidligere politikere over til kommunikasjonsbransjen?

– Jeg har ingen planer om det, svarer han kontant.

– Men jeg er ikke blant dem som fordømmer kommunikasjonsbransjen. Jeg har selv erfart at påvirkningen kommer fra mange hold, ­oftest fra advokater. Som politiker må du vite hvem som prøver å påvirke deg, og hva de er ute etter.

Akkurat nå er Schjøtt-Pedersen ute etter å rekke flyet. Det er ikke spor igjen etter napoleonskake på tallerkenen, politimotorsyklene har kjørt, og Schjøtt-Pedersen forsvinner ut – på vei til nye kaker å spise og tråder å trekke i.