Ann Fredriksen / LO-Aktuelt

Kontoret er trangt og skrivebordet fullt av lysegule papirmapper. Her, et steinkast fra Storgata i Oslo, ligger historie etter historie om mennesker som holder Norge rent, men som er ofre for en bransje som stinker.

Midt oppi elendigheten sitter Geir Gamborg-Nielsen. Distriktssekretæren i Norsk Arbeidsmandsforbund avdeling 2, Oslo og Akershus, har mer enn nok å gjøre. Både morgen og kveld. Men en ettermiddagsblund unner han seg. Da setter han seg i godstolen hjemme i stua og sovner fra alt. Går i blank.

Snart er det ferie. Da skal den røslige distriktssekretæren med det vennlige ansiktet rydde og legge sakene i oversiktelige bunker. Noen av dem går videre til LOs juridiske avdeling. De er tidkrevende. Mye skal sjekkes og dokumenteres. Andre historier er enda vanskeligere. Derfor stanser de her. Ressursene er for få til å dykke ned i gjørmen av utnytting, svindel og økonomisk kriminalitet.

Gamborg-Nielsen synes ikke det er noe videre å måtte la saker ligge, men med tiden er han blitt flinkere til å godta at han og de fire kollegene ikke kan redde renholdsbransjen alene.

– Jeg har gått på to smeller i livet mitt. Møtt veggen. Nå klarer jeg å distansere meg litt mer fra det som skjer. Du tar det du klarer, sier han.

Han leter fram en tilfeldig sak, en av de siste han fikk inn. Den ble levert inn av en spanjol med nordafrikansk bakgrunn som har vært i landet et halvt års tid. Lønnsslippen viser en månedslønn på litt over 6 000 kroner for 20-timersuke.

– Han dukket opp uanmeldt og ville organisere seg. Han jobbet for en arbeidsgiver jeg ikke har hørt om før og har en timelønn som ikke ligner grisen. Jeg turte ikke svartmale med det samme for vi har ikke kapasitet til å følge opp. Egentlig klør jeg etter å ta det videre, men jeg må innrette meg etter realitetene.

HELOMVENDING

Gamborg-Nielsen sier han er blitt litt mer «kynisk» med årene. Det er en beskrivelse kolleger og venner neppe er enige i. De mener han er en av fagbevegelsens mest samvittighetsfulle og engasjerte personligheter, med stor rettferdighetssans og vilje til å hjelpe dem som trenger det.

Slik var det også da han på begynnelsen av 1970-tallet gikk på Lambertseter gymnas.

– Geir var en pussig fyr som lett kunne blitt mobbet ut. Men samtidig var han en hjertelig fyr. Han gjorde tjenester for alle og var alltid med. Han hadde mange rare meninger, og han skjønte det selv, men vi kranglet aldri om det. Vi var en veldig sammensveiset gjeng der det ikke var lov å stenge noen ute, sier hans tidligere klassekamerat Kristin Mile.

Gamborg-Nielsen beskriver tiden på gymnaset som strålende. Etter flere års intens mobbing på barneskolen og en litt bedre ungdomsskoletid var det skjønt å havne midt i en gjeng der det var høyt under taket og alle var velkomne. Også han – som var medlem av Anders Langes parti.

– Jeg var fascinert av frihetsbegrepet og påvirket av mine foreldre, forklarer han.

Flørtingen med det liberalistiske partiet varte et par år. Han smiler når han tenker på det. Skammer seg ikke. Det var en tid da de politiske brytningene var sterke.

Men i møtet med arbeidslivet ble det ideologisk helomvending. Høyresidens ideer stemte ikke med virkeligheten. Friheten gjaldt kun arbeidsgiverne, ikke arbeidstakerne.

– Høyresidas frihet handler om mest mulig frihet til å bestemme over egen kapital slik at man kan råde over andre mennesker, sier Gamborg-Nielsen i dag.

– Men nå skulle vi jo egentlig snakke om deg.

Gamborg-Nielsen smiler. En samtale om ham? Det er uvant for fagforeningsveteranen.

LIVSFUNDRINGER

Men han forteller gjerne. Om barneårene på Bislett da han ruslet rundt i nabolaget og besøkte takknemlige eldre enker fordi han manglet lekekamerater. Om da han som åtteåring flyttet til Lambertseter og opplevde at livet ble endret til et mareritt på grunn av mobbing.

Om at han var enebarn med foreldre som også hadde sitt å stri med, men som alltid hadde døra åpen for folk av ulike slag, som var reflekterte og som lot gutten ta del i det meste. Blant annet var han med på slep da moren reiste rundt fra gård til gård i Telemark for å samle bygdehistorier.

– Jeg hadde på mange måter gode foreldre, men de var ikke alltid like taktiske i hva de fortalte til meg som barn, minnes Gamborg-Nielsen, som ofte filosoferer over hvordan mennesker blir formet av familie, oppvekst og andre opplevelser.

Han husker spesielt godt et ordspråk som han ofte fikk innprentet i barneåra: «Ingenting er svart eller hvitt her i verden. Det er alltid nyanser,» sa faren og ba sønnen sky alle som hevdet å ha monopol på sannheten.

I barndomshjemmet var det god plass, særlig for dem som opplevde å bli avvist hos andre. Når folk fra ulike sekter banket på døren, ble de invitert inn til samtale, kaffe og smørbrød. Flere av dem kom tilbake gang etter gang, ikke for å omvende familien, men for å utveksle meninger. Og lille Geir lyttet.

I julen inviterte moren ofte noen enslige inn for å feire jul sammen med familien. «Hun hadde alltid plass og omsorg for andre enten det var dyr eller mennesker, » skriver Gamborg-Nielsen i en epost få timer etter intervjuet.

Mange minner har dukket opp – minner som kan si noe om hvorfor 53-åringen har havnet der han er i dag.

ENGASJEMENTET

Sin egen arbeidskarriere startet Gamborg-Nielsen i posten. Men det var Securitas som skulle bli arbeidsplassen hans gjennom hele 22 år. Der jobbet han som vekter og var med på å bygge opp hundetjenesten. Og han var tillitsvalgt.

– Jeg har alltid vært tillitsvalgt eller verneombud. En periode var jeg bare verneombud. Det var et mareritt. For meg er det ugreit å sitte på sidelinjen, jeg klarer ikke å holde kjeft. Det er meg i et nøtteskall, jeg har meninger om mangt.

Noe av det verste han vet, er når folk har nok med seg selv, er «egoistiske og historieløse»:

– Mange soler seg i glansen av sin egen vellykkethet. De vil ikke ta innover seg at det finnes andre som har det vondt i samfunnet vårt. Den holdningen som går ut på at alt handler om en selv, skremmer meg.

UTFORDRINGEN

Gamborg-Nielsen er sikker på at renholdsbransjen blir brukt til å hvitvaske penger som er tjent på både narkotika og prostitusjon.

– Det er en bransje med mange underleverandører der kontraktene selges videre for å tjene penger. Vi har flere ganger tipset offentlige etater, men det er et spørsmål om ressurser. Oslo og Akershus fungerer som et fristed for økonomisk og annen kriminalitet fordi risikoen for å bli tatt er minimal, sier Gamborg-Nielsen.

Både han og kollega Eirik Næss, som er kontorets daglige leder, er blitt advart mot å bli for ivrige.

– Vi har fått beskjed om å være forsiktige med å stikke hodet ut på kveldene i Oslo sentrum. Det kommer fra personer som vet hva slags folk det er snakk om, sier Gamborg-Nielsen.

Mange av bakmennene i de lysskye nettverkene har selv minoritetsbakgrunn. Og blant dem som blir utnyttet, er det også de som er plukket opp på asylmottak. Papirløse innvandrere ender opp med å bli svart arbeidskraft til luselønn.

– Det finner man i helt lukkede miljøer. Vi ser bare toppen av isfjellet, for terskelen for å komme til oss er så høy. Når de første kommer, så står alt på spill. Noen vil bare at vi skal vite om det, ikke at vi skal gjøre noe med det, forteller Gamborg-Nielsen.

RESSURSENE

Han skulle ønske fagbevegelsen tok fatt i problemet på en mer skikkelig måte og ikke overlot oppgaven til et enkelt distriktskontor i et forbund som med sine 31 000 medlemmer har begrenset makt og midler.

– Jeg etterlyser en sterkere strategi fra LO når det gjelder bransjer som er hardt rammet av sosial dumping. Det er en dominoeffekt i dette, en utvikling som kan føre til at skanse etter skanse ryker. En del andre forbund er kanskje ikke direkte berørt av sosial dumping, men det er et tidsspørsmål før de blir det. Med mer ressurser kan man stoppe ting tidlig. Det vil gagne LO som helhet, det vil gagne hele samfunnet.

Gamborg-Nielsen drømmer om at LO oppretter et sentralt servicekontor på bakkeplan, en slags frontlinje som kunne gjort LO mer synlig for arbeidstakere med fremmedspråklig bakgrunn.

– Vi må finne ut hva som skal gjøres for å nå mennesker som befinner seg nederst på rangstigen og som blir utnyttet. Nå vet de ikke hvordan de skal organisere seg eller hvor de skal gå. De utgjør et kjempepotensial. Men for å ta det ut, kreves styrke, understreker Gamborg-Nielsen.

Han har luftet tankene sine i mange sammenhenger. Men som regel møter han kun forståelse. Pengesekken er like lukket.

Men Geir Gamborg-Nielsen er ikke blant dem som gir seg lett. Og noen seire synes han det er blitt underveis, også politisk. Det er blant annet innført krav om ID-kort for renholdere. Nå står allmenngjøring av tariffavtaler, regionale verneombud og solidaransvar for tur, håper han.

Men selv den mest standhaftige trenger å hente seg inn.

– Jeg har et nettverk med mennesker jeg har kjent en stund og som har jobbet med de samme tingene som meg. Alle inntrykkene gjør noe med oss, og av og til trenger jeg en skulder å gråte på.

– Hva får deg til å gråte?

– Urettferdighet, alle menneskeskjebnene, frustrasjonen over en håpløs arbeidssituasjon og det å sitte med opplysninger uten å kunne arbeide videre med disse.

Den store mannen bak skrivebordet blir rørt. Øynene blir blanke og stemmen vakler. Men han tar seg fort inn.

– Før jeg begynte i denne jobben, kjente jeg ikke til problemene i renholdsbransjen. Nå ser jeg alle de flotte menneskene som forsøker å gjøre en god jobb og som blir tyna. De fortjener noen som står på og hjelper dem. Renholderne er utrolig viktige. Uten dem stopper Norge rimelig raskt, fastslår han.

Distriktssekretæren reiser seg, smiler og takker for en hyggelig samtale.

– Jeg blir så glad når jeg får lov til å snakke om renholdsbransjen, sier han.