Eline Lønnå

eline@lomedia.no

Arbeidskontoret i Charlottenstraße i Berlin sentrum er folketomt. Fargerike brosjyrer tilbyr utdanning i alt fra orgelstemmer til negldesigner, men ingen ser ut til å bry seg. En enslig arbeidssøkende sitter inne i den store pc-salen der man har tilgang til «Jobb-Børsen». Men den unge mannen vil ikke snakke med Magasinet. Han vifter oss vekk og ser i gulvet. For arbeidsledighet er et nederlag i dagens Tyskland, landet som har klart seg gjennom finanskrisa uten massearbeidsløsheten vi finner lenger sør.

Samtidig:

Hver sjette tysker er fattig. Åtte millioner tyskere er lavlønte. Arbeid er ingen garanti mot fattigdom, tvert imot blir gruppa av fattige arbeidende i Tyskland større dag for dag. Men rikdommen øker også. 170 tyske banksjefer har en årslønn på minst 1 million euro.

Det tyske arbeidsmarkedet er en fortelling om tre ulike verdener. Den ene går godt, med bra lønninger og solide arbeidsforhold. Den andre er lavlønnet, midlertidig, usikker og prekær. Den tredje er den verdenen som befolkes av de virkelig fattige, de som lever på eksistensminimum og er avhengig av veldedighet for å klare seg.

Katastrofal suksess

En katastrofal suksesshistorie. Slik oppsummerer tysk fagbevegelse reformene av arbeidsmarkedet som ble innført i 2005, under navnet Hartz-lovene. En dyr gjenforening mellom øst og vest, synkende produktivitet og en høy arbeidsløshet som hadde bitt seg fast, ga Tyskland tilnavnet «Europas syke mann». For å bøte på dette gjennomførte den sosialdemokratiske kansleren Gerhard Schröder de mest omfattende reformene i den tyske velferdsstaten noensinne. Med lavere lønninger skulle Tysklands konkurransekraft økes.

Schröders medisin var liberalisering og en ekstrem variant av arbeidslinja, under omkvedet: Det skal lønne seg å jobbe. Blant tiltakene var:

• Kutt i arbeidsledighetstrygd, både hvor mye man får og hvor lenge man får det.

• En flat sosialstønad som er svært lav, ofte omtalt som Hartz IV.

• Enklere å ansette folk midlertidig og svekket stillingsvern.

• Innføringen av såkalte minijobs, småjobber over kort tid til svært lav lønn.

Over 7 millioner tyskere har minijob, mange av dem er kvinner.

Schröder lyktes, tilsynelatende. Det er to millioner færre ledige i dag enn i 2005. Samtidig har reallønningene gått ned rundt 5 prosent mellom 2000 og 2012, mens brutto nasjonalprodukt har økt med 13 prosent. Legger man sammen to og to her, er det lett å forstå at Tyskland er blant landene i Europa der forskjellen mellom rike og fattige øker raskest.

Hvordan endte de der?

I snart et tiår har den tyske fagbevegelsen krevd at det innføres en politisk bestemt minstelønn i landet. Ingen skal kunne tjene under 8,50 euro i timen, er kravet. 70 kroner timen. Etter valget i høst har sosialdemokratene forhandlet med kansler Angela Merkel om felles regjering – med minstelønn som et absolutt krav. Da Magasinet gikk i trykken var det klart at det skal etableres en offentlig minstelønnskommisjon, der arbeidslivets parter og myndighetene sammen fastsetter beløpet. Fra 2015 innføres 8,50 som den offisielle minstelønna. Men kansler Angela Merkel er ikke begeistret: 8,50 i timen er blitt en trosbekjennelse for sosialdemokratene, harsellerer hun. Kansleren mener at 70 kroner timen er en trussel mot arbeidsplassene.

For norske fagorganiserte virker dette nærmest uforståelig. At den en gang så mektige tyske fagbevegelsen og sosialdemokratiet har som sitt viktigste krav at ingen skal tjene under stusslige 70 kroner. Hvordan kunne det gå så galt?

Frykten er det verste

I det tyske parlamentet sitter den innbarka fagforeningsmannen Klaus Ernst. Han var IG Metall-sjef i industribyen Schweinfurt i Bayern og mangeårig medlem i det sosialdemokratiske partiet. Men som for mange andre faglig tillitsvalgte ble Hartz-lovene for mye for Ernst. Han meldte seg ut og ble med på å danne et parti til venstre, Die Linke.

– Lovene var en drastisk deregulering av arbeidsmarkedet. Før var det lite innleie, nå ble alle sluser åpnet og innleie eksploderte. Stillingsvernet og retten til faste ansettelser ble svekket.

I dag jobber 40 prosent av alle unge i midlertidige jobber, sier Ernst. Som gammel fagforeningsmann hisser han seg opp over den økende bruken av kontraktører – enkeltarbeidere som hyres inn som «selvstendige» med småanbud, og gjerne halve lønna i forhold til organiserte ansatte som får lønn.

– Midlertidige har også angst for å kreve sine rettigheter, for eksempel overtidsbetaling. Men aller viktigst for katastrofen på arbeidsmarkedet var innføringen av de lave arbeidsløshetstrygdene og sosialstønaden. De er så lave, at det er det verste som kan skje at man ender opp der. Redselen for å miste jobben gjør at folk finner seg i hva det skal være, sier Ernst. Han forteller at det blir mer og mer vanlig at bedrifter nekter å inngå kollektive avtaler – det blir for dyrt når det finnes så mye billig og fleksibel arbeidskraft der ute.

– Frykten legger en kraftig demper på kamplysten til de fagorganiserte.

Faglig støtte

Det er særlig innen serviceyrker at en politisk bestemt minstelønn er aktuelt, og derfor er det storforbundet Verdi (service og offentlig sektor) som har presset hardest på. Fellesforbundets søsterforbund i industri og bygg har stort sett tarifflønninger som ligger langt over 8,50 – men likevel har de støttet opp om kravet i solidaritet med lavlønte fagforeningskamerater.

Samtidig er det en frykt for at den framforhandlede løsningen med en minstelønnskommisjon vil gjøre det enda vanskeligere å nå fram med krav om høyere lønninger i de vanlige lønnsforhandlingene. Har kommisjonen først bestemt at minstelønna skal økes med 2 prosent, kan det være vanskelig å argumentere for at tariffen må opp med 6 prosent. Derfor tar nå sterke røster i IG Metall til orde for å begrense kommisjonens innflytelse på lønnsdannelsen utover minstelønna, blant annet ved å hindre at kommisjonen legger fram sitt vedtak før tarifforhandlingene.

– Minstelønna må følge utviklingen av tarifflønningene, og ikke omvendt, sier IG Metalls Armin Schild til avisa Frankfurter Allgemeine.