Sissel M. Rasmussen

Natt til søndag klokka 00.30 ringte mobiltelefonen til Knut Marius Gaarder. Nestlederen i avdelingen fortalte at nå var streiken over. Aksjonskomiteen skred til verket. Alle som var satt opp på vakter til søndag morgen klokka seks skulle ha beskjed. Det ble 200 telefoner til streikende vektere gjennom nye nattetimer. Alle som skulle på vakt, kom på jobb.

— Det tok noen timer, sier en sliten streikeleder. Han er glad det er over nå. Men han er utrolig stolt over sine kolleger som har stått på.

— Det har vært en ære å få streike sammen med de organiserte på Gardermoen. Jeg har aldri opplevd noe lignende. Hele følelsesregisteret har vært representert i løpet av streiken. Glede, sinne, frustrasjon. Og ikke minst stolthet.

Marius får ros av kollegene sine på Gardermoen. De er imponert over hvordan han har tatt grep og tatt ansvar under streiken. Han er nestleder i klubben, og det er første gangen han har vært i streik.

— Hadde noen sagt til meg at jeg skulle lede en streik her ute for noen måneder siden, hadde jeg ikke trodd noe på det, ler han.

Alle kaller ham bare Marius. Det er fordi han er oppkalt etter faren, Knut. Men det er faren som er Knut, derfor ble Knut Marius bare Marius.

Drammen

Drammen var trist og grå den gangen Marius bodde der. Litt østeuropeisk, mener han. Selv føler han at Oslo er hjemme, selv om han har gått både barneskole, ungdomsskole og gymnas i Drammen. De første åra på barneskolen var fine. Etter hvert startet mobbingen. Det varte ut hele ungdomsskolen. Først på gymnaset ble det bedre. Helst vil han ikke snakke om det.

— Det var et tøft miljø på Kjøsterud ungdomsskole. Skolen var berykta for stoffmisbruk og bråk. Det var mye mobbing - for alt mulig. Jeg har blitt veldig flink til å lese da, smiler han.

På gymnaset derimot var det helt annerledes. Det var hyggelige lærere, hyggelige elever og godt miljø. Han trivdes veldig godt på Drammen gymnas.

Gammelgresk

Engasjementet til Marius tok til å blomstre, og nå ble han valgt inn i elevrådet og var aktiv i gymnasiastforbundet ”Fraternitas Drammensiensis”. Fagene var latin, biologi og engelsk. Det var slik han begynte å studere gammelgresk.

— Hver gang vi klagde over hvor vanskelig latin var, sa læreren alltid: ”Hvis dere tror latin er vanskelig, skulle dere visst hvor vanskelig gammelgresk er”. Siden jeg er utrolig sta, så måtte jeg selvsagt studere gammelgresk. Og jeg kan bekrefte at hun hadde rett. Det er vanskelig. Latin kan du lære, men gammelgresk kan du i høyden forstå. Det er et arbeid for livet.

Han har to mellomfag, ett i latin og ett i gammelgresk, pluss grunnfag i antikkens historie. Det utgjør en cand.mag. grad. Marius leser språkene fremdeles for å holde kunnskapen ved like.

Midtøsten

Athen og Hellas var et yndet reisemål for Marius, men han begynte å bli forsynt av gamle greske skrifter, og da det dukket opp et tilbud om et opphold i en kibbutz i Ramat David, like utenfor Haifa i Israel, grep han muligheten.

— Midtøsten var jo et utrolig spennende område. Haifa er delt med både israelske og palestinske innbyggere. Jeg var i en liten kibbutz med mindre enn 15 frivillige. De var forholdsvis radikale, og det jobbet flere arabere der. Jeg fikk venner fra begge sider, og det har jeg fremdeles.

Marius ble revet med. Han kaller seg fredsaktivist og ble i Haifa lenge. Flere år. Mange nok år til at han tok både Bachleor og Master i Midtøsten- og Nord-Afrika kunnskap med hebraisk og arabisk, ved Universitetet i Haifa.

Samtidig klarte han å holde på jobben som vekter i Oslo. Han hadde jobbet ved siden av studiene tidligere, og ville gjerne fortsette.

— Det er en fin jobb å kombinere med studier. Jeg hadde permisjon en periode, men jeg har reist mye fram og tilbake. Å komme til Gardermoen er som å komme hjem, sier Marius.

Gardermoen

Gardermoen er nå blitt hans arbeidsplass også. Siden 2007 har han jobbet som sikkerhetskontrollør på hovedflyplassen. Først ble han valgt til verneombud, men valgte å trekke seg da han ble aktiv tillitsvalgt. Han ville ikke være begge deler.

— Som tillitsvalgt føler jeg at jeg får gjort mer, og dessuten har læringskurven vært utrolig bratt. Jeg har jo nærmest ”bodd” på Sørmarka. Jeg trives, smiler han.

Læreryrket er likevel fristende, men uten pedagogikk går det dårlig.

— Jeg får ikke fast jobb som lærer. Mine valg av fag er ikke helt standard, og jeg må ha pedagogikk. Og det syns jeg i grunnen er veldig kjedelig, så…

Han stopper opp og rister på hodet. Det blir ikke noe pedagogikk. Som timelærer uten fast ansettelse blir livsgrunnlaget for usikkert. Da vil han heller være vekter.

— Dessuten har dette vært en så utrolig opplevelse at det er ikke noe annet sted jeg ville vært enn her sammen med disse utrolige kollegene mine på Gardermoen.

En gjennomsnittssøvn på to-tre timer i døgnet har ikke skremt 33-åringen. Vennene savner ham, men de kunne se ham på TV, der han sjonglerte pressen som om han ikke skulle gjort annet. Kanskje er det akitivisten som slår igjennom.

— Jeg er opptatt av enkeltmenneskene. Fredsbevegelsen i Israel er kjempestor. Israelerne er lei av krigen. De vil ha fred. Mens det er palestinerne som lider. Jeg vil si som Shimon Peres: ”Vi kan være uenige om fortiden, men det er fremtiden vi må være enige om”.

Streikeaktivisten er fremdeles fredsaktivist.