Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Ingen skal ta fra Jon Michelet æren for hans enorme salgssuksess med romanene om krigsseilerne – de selger visst nok som «varme hvetebrød» i norske bokhandlere og bokklubber. Michelet er en forteller, han er folkelig og sjøens menn (og noen få kvinner) er et tema med solid appell. Vi er mange som har en krigsseiler i familien. Ofte er disse våre helter. Historiene om konvoifart, død og fordervelse er mange, og vi blir aldri lei av å høre om dem heller. Eller om You never walk alone, solidarity forever og Anna Lovinda.

I Michelets andre bind i romanserien «En sjøens helt. Skytteren» er hovedpersonen Halvor Skramstad den samme som i første bind, men båten han seiler på er en annen. Hans første båt M/S Tomar forliste etter en torpedering ved Island og dannet den dramatiske avslutningen på første bind – nå har han som lettmatros mønstret på tankskipet M/T Iberia. De seiler fortsatt i konvoi, og Skramstad – en svært moden 19 åring fra Rena – er still going forelsket i irske Muriel Shannon, fast stasjonert i den viktige havnebyen Liverpool. Michelets love story-evner vil sikkert glede mangt et porøst svigermorhjerte. For som så mange ganger tidligere i sitt forfatterskap viser også forfatteren i denne boka sitt vide spenn, han kan være macho i det ene øyeblikket, for å slå over i ren nostalgisk romantikk og bløthjertethet i det andre. Dette stemmer i hvert fall bra med myten vi som aldri har seilt til sjøs har av den vaskeekte norske sjømann. Hard og tøff utenpå der han står på dekk med storm og ruskevær piskende mot det strie skjegget, men myk som ei barnerumpe når tankene vendes mot de der hjemme. Denne dualiteten har Michelet godt grep om. Og mye, mye annet.

For livet på havet kjenner han ikke bare gjennom eget levd liv, han har også gjort grundige studier der forhåndskunnskapen mangler. Og sånn skal det være, også romaner basert på historiske hendelser skal være «korrekte» om de skal bevare sin troverdighet. For en legmann er det ikke mulig «å ta» Michelet på faktafeil. Dessuten er han redelig når han forteller leseren hva som er fiksjon og hva som er fakta.

Min viktigste innvending mot Michelets andre bind av krigsseilerromanen er at han til tider blir for belærende. Ikke i den forstand at han viser arroganse overfor leseren med alle sine kunnskaper om livet til sjøs, men mer at denne oppvisningen av kunnskap «dreper» en del av fortellingen, den ødelegger noe av drivkraften i selve storyen. Til tider blir dermed romanen ganske stillestående og i et action-perspektiv nærmest litt kjedelig. Michelet er absolutt på sitt beste i de partiene der fortellingen har driv, der det er vind i seilene, der skute og story fosser fram og bølgene tårner seg opp som tilsynelatende uløselige problemer. Med sin for så vidt forståelige trang til å ramme inn verket sitt i et vell av faktastoff av mer saklig art, blir det for få av disse stormkastene. Storyen blir litt død. Og det er synd. For jeg savner at Michelets overbevisende kunnskaper og engasjement for de historiske omstendighetene på Atlanterhavet i 1940 var noe bedre og mer smidig integrert i den oppdiktede fortellingen. Da hadde vi fått mer show it, og ikke så mye tell it. Så sjøl om Michelet åpenbart ønsker å dikte, så kan det virke som han setter så store krav til «korrektheten» i det han skriver om at noe av det typisk romanaktige forsvinner på veien. Fortellingen blir båndlagt av en frykt for å bli tatt med buksa nede. Skipperskrøner er en ting som er fint å ha med seg på fest, men ikke noe Michelet ønsker å pynte seg med i romanens drakt. Denne problemstillingen bør han – og eventuelt forlaget – tenke nøyere gjennom i de neste bindene av «En sjøens helt». For det kommer minst ei bok til, forteller ryktene. Og det ligger politisk sprengstoff innen synsvidde – ja, rett foran baugen. Stikkord: Nortraships hemmelige fond, et fond der krigsseilernes innsats under krigen skulle ligge å godgjøre seg økonomisk med renter og renters rente. Og til utbetaling da krigen var over. Sånn ble det imidlertid ikke, men det er en helt annen historie som vi får vente med å lese. For Jon Michelet kan den historien også.