Stig H. Christensen/LO-Aktuelt

stig.christensen@lomedia.no

Tre av fire Oslo-borgere er enig i at det er betydelig klasseskille i det norske samfunnet. Ifølge Statistisk sentralbyrå skiller Oslo seg ut ved å ha en langt høyere inntektsulikhet enn i resten av landet. Den høyere levealderen de siste tiårene har nesten bare kommet høyt utdannede grupper til gode. Blant de som defineres som fattige i Oslo, finner vi de fl este i de østlige bydeler, og i stor grad i innvandrerfamilier. Skoler med høy minoritetsandel finner vi på Mortensrud, Tøyen og ikke minst i Groruddalen, et område med 165 000 innbyggere og 60 000 arbeidsplasser. Her ligger Gran skole med en minoritetsandel på 95 prosent.

KLASSE I 2010?

Bare noen steinkast unna Gran skole fi nner vi Furuset frivillighetssentral, med leder Tone Glad og prosjektleder Gunn Indrevær. De ser store forskjeller mellom øst og vest i byen, men klasser? Er det et begrep de føler seg bekvemme med?

– Jeg er oppvokst i en tid da dette var mer aktuelt. Nå vet jeg ikke. Det er nesten ikke industriarbeidere igjen. Klassebegrepet må defineres på nytt, mener Tone Glad, som er medlem av Fagforbundet.

Det bor mange innvandrere og arbeidsfolk i Groruddalen. Levealderen er lavere enn vest i byen, helsa gjennomgående dårligere og inntekt og formue lavere. Likevel advarer Glad og Indrevær mot å legge ensidig vekt på det negative, noe de mener media har vært flinke til. Begge trekker fram de positive sidene ved Furuset. De to fokuserer ikke så mye på kulturforskjellene mellom folk, og Indrevær understreker at det fins masse ressurser i området som ikke blir etterspurt.

– Folk må få delta på sitt vis, mener hun, og legger til at mange bidrar mye selv om de ikke har høy utdanning. Indrevær registrerer et vidsyn hos unge mennesker som vokser opp på et sted som Furuset.

– Når noen for eksempel begynner på videregående på Kristelig Gymnasium, kan de oppfatte at de møter en elite oppvokst i sin egen boble på Oslo vest, en elite med gode kontakter i middelklassen og de øvre sjikt. Det er «disse andre» som er bærere av definisjonen på hva som er «det gode liv».

– Du kan komme fra Furuset og ta høy utdanning, men med mørk hud blir det vanskeligere. Du har ikke det nettverket som folk fra middelklassen har.

Begge har ett grunnleggende råd til politikerne:

– De må komme hit jevnlig, snakke med folk og høre hvordan vi opplever livet, ikke bare hver gang det er valg.

SATSING Furuset er en bydel med grønne sletter og luft mellom blokkene.

– Det er fine boområder her, men strøket har lav status. Det er et paradoks, mener Gunn Indrevær, som jobber i prosjektet «Bo sammen», en del av Groruddalssatsingen. Statistikken viser at andelen etniske nordmenn går ned i Groruddalen.

– Det er en fordel med et blandet samfunn, så det er ikke en ønsket utvikling. Vi må ha folk som representerer språket. Å mestre norsk er inngangen til det norske samfunnet. Du må ha nettverket og skjønne kodene, mener Indrevær.

– Hvilke krav vil dere stille til politikerne?

– Hold fast på Groruddalssatsingen med å ruste opp området fysisk, bygge turveier med god belysning, sørge for at gresset klippes og at det fins nok søppeldunker, i det hele tatt legge til rette for et godt bomiljø.

Tone Glad og Gunn Indrevær roser biblioteket som daglig har 600 besøkende, og mener det er behov for flere møteplasser.

Jamil Syed jobber sammen med Indrevær i «Bo sammen». Han har holdt foredrag i Inkluderingsdepartementet og kunne registrere at kjennskapet til de østlige deler av byen ikke nødvendigvis var veldig stor. Han vil ha inkludering med gjensidig respekt og få bort «vi» og «de»– tenkningen.

– Kun 50 prosent stemmer på østkanten, mens valgdeltakelsen på vestkanten er over 80 prosent. Hva må gjøres?

– Det trengs bedre informasjon, både om rettigheter og plikter. Folk skal vokse opp her, det gjelder deres liv. Da dreier det seg om å skape et eierforhold til samfunnet, skape tilhørighet og identitet. Vi som har opprinnelse fra andre land må inn i styrene i borettslaget. Da kommer også engasjementet og valgdeltakelsen, mener Syed.

BOLIG OG ARBEIDSPLASSER

Erik Hagen, fagforeningsleder og leder i næringspolitisk utvalg i LO i Oslo, mener den langsiktige kampen fram mot valget i 2011 må få preg av to-delingen av byen.

– Ta boligpolitikken. Unge arbeidsfolk mangler faktisk penger til å komme inn på boligmarkedet i Oslo. De har ikke foreldre som kan skyte inn store deler av innskuddet, sånn som barn av middelklassen har. Dessuten blir det mer og mer vikarer og innleie, folk som ikke får lån da de ikke kan dokumentere en sikker inntekt. Derfor må vi slåss for trygge og faste jobber hele tiden, mener Hagen.

Hagen, som sitter på kontoret i Arcus på Hasle nederst i Groruddalen, mener det trengs et bredt tilbud av arbeidsplasser i hovedstaden, ikke bare finansinstitusjoner og papirflyttere. Mange av de gamle industribedriftene blir utsatt for press for å flytte ut av byen.

– Ta Arcus, vi skal ende opp på Gjelleråsen i 2012. Bedriften får noe sånt som 900 millioner for tomta. Gamle Nycomed, nå GE Healthcare, har blitt omringet av boliger. Dermed kan man også der risikere å føle presset fra omgivelsene for å flytte ut. Noen steder i byen må man prioritere arbeidsplasser, andre steder boliger, mener Hagen.

Fagbevegelsen i Oslo har også slåss for Alnabru, som selve navet i distribusjonen. Gods blir lastet om for så å bli spredt over hele landet. Jernbanen er en nøkkel her, miljøvennlig og samfunnsnyttig. LO i Oslo måtte kjempe for å opprettholde dette viktige knutepunktet med et vell av arbeidsplasser. Erik Hagen kritiserer det borgerlige byrådet i Oslo for ikke å ha noen politikk for et mangfoldig arbeidsliv.

STØY OG FORURENSING

Et annet spørsmål som opptar fagforeningslederen er skjerming av hovedveier i Groruddalen.

– Det går rushtrafikk og tungtrafikk på Trondheimsveien bare noen meter fra boligblokkene. Jeg ser dette som en klassediskriminering i Oslo. Vestkanten med langt lavere boligtetthet blir skjermet mens arbeidsfolk på østkanten må tåle støy og luftforurensing i mye større grad.

Et annet område som må fram i valgkampen er helse- og levealdersforskjellene, pensjon og uføretrygd:

– Arbeidsfolk er glad i Aker sykehus. Det er kort vei for de fleste og de kjenner stedet. Blir Aker lagt ned, må de ut av byen, til A-hus, noe som betyr en fremmedgjøring, mener Hagen.

Det er stort sett middelklassen og de enda høyere på strå som stikker av med spesialisthelsetjenestene her i landet. En stor undersøkelse viser at halvparten av legene mener at de med mindre status og ressurser nå må løftes fram i helsekøen.

– Ventetider og manglende kapasitet rammer arbeidsfolk. Andre kjøper seg forbi i private tilbud eller argumenterer sterkt og presser på for best mulig behandling, mener fagforeningslederen.

Hagen erkjenner at folk har et ansvar for egen helseutvikling, men mener at presset på de ulike grupper er forskjellig. Det ligger bedre til rette for folk lenger opp i hierarkiet å trene, om så i arbeidstida. Arbeidere er presset av dårligere økonomi, ofte lange arbeidsreiser, tidsnød og i mange tilfeller en mer krevende arbeidsdag. Dermed blir det vanskeligere å sette av tid for å holde kroppen i form. Forskjellen i levealder mellom øst og vest har sine konsekvenser:

– Det skjer en overføring i pensjon fra arbeidsfolk til overklassen og middelklassen som lever lengre. Helt uakseptabelt, mener Hagen.

– Oslo består av nesten 600 000 innbyggere, over en fjerdedel med minoritetsbakgrunn. Hva er viktigst, etnisitet eller klasse?

– Klasse. For dem som ikke liker klassebegrepet, er det sikkert fint å snakke om noe annet, og etnisitet er godt synlig. Her på jobben har vi et stort mangfold, men etnisk bakgrunn sier lite om hvordan du har det på jobben. Klassetilhørigheten bestemmer det. I jobbsituasjonen er det nesten ikke forskjeller. Vi er underlagt de samme sjefer, har samme lønn og arbeidsforhold. Men dette utelukker jo ikke at folk med minoritetsbakgrunn har opplevd diskriminering, sier Erik Hagen.