Bekymra for skolen
NTL-nestleder Anita Solhaug ønsker seg et opprør nedenfra for å få mer offentlig styring av utdanningssektoren.
anders.hauge-eltvik@lomedia.no
Et av seminaren på Velferdskonferansen tok for seg skolesektoren, og spesielt byråkratisering og mistillit i sektoren.
Norsk Tjenstemannslags 1. nestleder, Anita Solhaug, liker ikke utviklingen som har fortsatt etter at Bondevik-regjeringen tapte valget i 2005, og hun tenkte spesielt på høyere utdanning.
- Den politiske styringen av utdanningssektoren er svekka. Tradisjonell styring er erstatta av finansiell styring. Jeg mener det nåværende finansieringssystemet i for stor grad er en konkurranse mellom forskningsinstitusjoner, sier Solhaug.
Byråkrati
Solhaug påpeker at de fire største universitetene i Norge i fjor brukte 100 årsverk på å skrive søknader om støtte til prosjekter de ikke fikk penger til.
- Da må det være noe man kan gjøre annerledes. Vi ønsker mer stabile rammevilkår og sterkere statlig styring, mener Solhaug.
Samtidig sier Solhaug at hun ikke tror det er noe vits i å "sitte på kontoret til Aasland og fortelle hvordan det er".
- Hun lytter og nikker, og er rådmann og ikke politiker. Jeg tror at en sterk allianse, bestående av fagbevegelse, studenter og rektorer, kan klare å lage en opposisjon nedenfra. Presset må komme nedenfra. Hvis ikke vil det ikke skje en skitt, før vi får et regjeringsskifte som gir enda høyere privatisering, skolepenger og et helt annet utdanningssamfunn en det vi har i dag, sa Solhaug til applaus.
Ikke pølsefabrikk
Professor i utdanningsteori ved Universitetet of Wisconsin-Madison, Michael Apple, deltok også på seminaret. Han fortalte at venstresida i USA hadde samlet flere hundre personer i et nettverk som har som mål å dementere elendighetsbeskrivelser om skolen, som der kommer fra høyresida i en konstant strøm.
Også Gunn Imsen, professor ved NTNU, er kritisk til skolepolitikken.
- Fra 2001 til 2005 ble det fart i det nyliberale prosjektet for alvor, med flere oppgaver som ble overført fra stat til kommune: ansvaret for etterutdanning og kvalitetsikring, adgang til å lage egne læreplaner og lønnsforhandlinger med lærerne. Dette er en politikk som stimulerer til større forskjeller, sa Imsen.
