Torgny Hasås, LO-Aktuelt

torgny.hasaas@lomedia.no

I et intervju i dagens utgave av Dagens Næringsliv sier administrerende direktør Lars Haukaas i arbeidsgiverforeningen Spekter, at han vil ha en grenseoppgang mellom tariffstreiker og politiske streiker. Bakgrunnen for uttalelsen er to streiker i årets tariffoppgjør. Den ene var sykepleiernes fem dager lange streik for likelønnspott. Den andre var den to uker lange streiken blant ambulansesjåførene i YS etter at LO, Unio og arbeidsgiveren hadde blitt enige på forhånd.

Sykepleierstreiken var av den forutsigbare sorten. De hadde gått høyt ut på banen med et krav som ikke kunne innfris i tariffoppgjøret. Å gi seg uten streik ville vært et stort nederlag.

Når Haukås omtaler ambulansestreiken som absurd, er det lett å være enig.

Det ville vært umulig for YS å oppnå noe mer når 90 prosent hadde sagt ja. For en utenforstående virket det som om et ønske om å få lov til å svi av litt av YS’ streikefondet.

I det norske arbeidslivet eksisterer en total fredsplikt. Men ved tariffperiodens slutt oppstår det et friminutt fra fredsplikten. Mange har hevdet at det er gammeldags å streike. Men streikeretten er en forutsetning for at fredsplikten skal virke. Det er en nødventil i arbeidslivet.

Og selv om en arbeidsgiver kan synes det er frustrerende med streiker som de ikke helt forstår grunnlaget for, er det viktig å opprettholde streikeretten.

Og det mest absurde var hvis arbeidsgiveren skulle bestemme hva streikegrunnlaget for en streik var.

Det er det Haukås prøver på.

Arbeidsgiverne har aldri vært for streik, og sånn sett faller Haukås utspill inn i en lang arbeidsivertradisjon.