Jan-Erik Østlie

jan.erik.ostlie@lomedia.no

– Dette gløder og brenner jeg for, sier Anne Almquist, prosjektleder i Aurora. Hun har jobbet mange år både som fengselsbetjent og programinstruktør i Bergen fengsel.

Drømmejobb

Men det er en annen fengselsbetjent som er intiativtakeren til Aurora.

Harald Rongved dro i 2008 fra en førstebetjentstilling i avdeling M i Bergen fengsel. Destinasjon: Senter for Arbeidslivsforberedelse (ALF).

Da Rongved fikk høre at fengslet skulle etablere en rusmestringsenhet, kom han til å tenke på at det kanskje største behovet lå hos kvinner under soning.

Snøballen begynte å rulle, Helsedirektoratet bevilget lønnsmidler til nesten fire stillinger og Anne Almquist ble høsten 2009 ansatt som prosjektleder.

– Dette er en drømmejobb for meg hvor jeg kan bruke mye av erfaringene mine, sier Almquist.

Følges til soning

Markedsføring er viktig for et prosjektet av denne typen. Bergen fengsel ved de ansatte informerer så godt de kan om at Aurora eksisterer, det samme gjør advokatene.

Alle straffedømte kvinner, ja alle kvinner som er i kontakt med straffegjennomføringssystemet, kan bli med.

Prosjektet er delt opp i tre faser (se faktaboks). Det kanskje mest spesielle er at her forsøker man å fange opp jentene før de skal inn til soning.

Mange er kanskje redde for fengslingen, særlig for avrusningen som starter med en gang de kommer inn. Atskillelsen fra barn kan også være tøff. Flertallet av jentene ønsker at ansatte i Aurora følger dem inn til soning.

– Vi følger jentene sånn at ikke det skremmende skal bli så skremmende, sier Linda Maurstad, sykepleier med ruspsykiatrisk og kunsterisk bakgrunn, og ansatt i prosjektet.

– Når jentene får helgeperm, er de ikke så interesserte i å ta kontakt med oss, sier Åshild Austegard, bistandsteoretiker og også ansatt i prosjektet.

Hospits ingen løsning

Alle jentene får en ansvarsgruppe som gjerne består av kontaktbetjenten, en NAV-kontakt, kanskje barnevernet, fastlegen, arbeidsgiver, psykolog – alt etter behov.

– Så lenge de sitter fengslet, trekker vi oss litt ut. Da blir kontaktbetjenten den viktigste referansen, sier Almquist.

Hver mandag besøker to ansatte fra Aurora jentene i Bergen fengsel og tilbyr både individuelle samtaler og gruppesamtaler. Snart skal Aurora starte opp VINN-program i fengslet. Her skal også jenter fra friomsorgen og den åpne avdelingen i Bergen fengsel delta.

Når løslatelsen står for døren, og fase tre begynner, blir jentene – om de ønsker det – også hentet av en fra Aurora. Og så følger de henne opp dagen etterpå.

– Hospits er en dårlig løslatelsesadresse, sier Austegard og peker på et sentralt punkt: Betydningen av et egnet sted å bo.

Tar tid

Dette er jenter som er vant til å bli fordømt av sine omgivelser. Derfor er ikke moralisering veien å gå her.

Rongved påpeker likevel at de ikke støtter uakseptabel atferd, men forsøker å peke på mulige løsninger.

Almquist framhever betydningen av den kontinuiteten Aurora er for disse jentene.

– Alle jentene søker trygghet, men endring tar tid, sier hun.

Små skritt

Sånne prosjekt som Aurora fokuserer ofte mye på de som skal hjelpes, men hvordan er det for de som jobber med dette – de ansatte?

Almquist, Austegard og Maurstad mener at det er en utfordring å være fleksibel og tålmodig. De får høre en del sterke historier som det kan være vanskelig å legge igjen på jobben.

– Motivasjonen vår er de små endringene vi ser, forteller Maurstad.

– Det er viktig for oss også å bli sett som endringsarbeidere, ikke minst av kolleger. Men dessverre mangler mye av dette i kriminalomsorgen, og mye av dette skyldes skiftarbeid og dårlig økonomi, sier Rongved.

Ny sjanse

I fengslet møter vi Hege (38), ei syltynn jente i svart treningstøy, hvite tennissokker og det lange håret i en hestehale.

Ansiktet er herjet, noen fortenner mangler og når hun snakker med en litt nasal stemme høres det ut som hun svelger noen av ordene. Hege er ei aurorajente og har vært narkoman i 20 år.

– Aurora er for meg en ny sjanse. Jeg har vært her i seks måneder, får fin oppfølging og har en grei kontaktbetjent, sier hun.

Mandagsmøtene i regi av Aurora er hun ikke så begeistret for. Samtalene foregår av og til på engelsk på grunn av andre innsatte. Det passer Hege, og etter hennes mening, flere andre ganske dårlig. Og oppmøtet blir deretter, forteller hun.

– Jeg har ei datter på 19 år. Hun er helt streit, og det er jeg veldig stolt over. Hun besøker meg ofte. Får besøk av min mor også, som jeg er veldig glad i, men hun er hypokonder og litt for glad i alkohol, sier Hege.

Skal samarbeide

Hege soner i fengslets avdeling C. Tre jenter herfra er med i Aurora.

Fengselsbetjentene Terese Olsen, Frode Steinset og Lene-Katrin Rasmussen, som alle jobber på avdeling C, er enige om at Aurora er et bra prosjekt.

Skjønt, Olsen forteller at hun i utgangspunktet trodde dette ville over tid forsvinne ut i ingenting – og helt trygg er hun fortsatt ikke.

– For oss er det viktig å få noe i tillegg, ikke noe som skal være istedenfor oss. Da vil vi fort føle oss tilsidesatt, sier Steinset, og Olsen følger opp:

– Hvorfor bygger kriminalomsorgen ikke opp det den har i fengslene fra før istedenfor å hente alt utenfra? spør Olsen. Hun er VINN-instruktør og skulle gjerne ha brukt kompetansen sin noe mer.

Flere har vært sammen med de ansatte i Aurora-prosjektet på en bli-kjent-tur til Danmark

– Der ble vi jo enige om at de ikke skulle ta jobbene fra oss, men at vi skal samarbeide, sier Rasmussen.