Jan-Erik Østlie

jan.erik.ostlie@lomedia.no

Stadig flere selskaper blir globale, og arbeidstakerne mer mobile. Mens fagbevegelsen handler nasjonalt. Hvordan kan fagbevegelsen møte denne utviklingen? Dette var påstanden og spørsmålet Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) i går stilte.

I ørken og ser på stjernene?

Utgangspunktet var at senior- og AFI-forsker Ann Cecilie Bergene la fram resultater fra sin doktogradsavhandling med den lite tabloide tittelen ”Preaching in the Desert or Looking at the Stars? A Comparative Study of Trade Union Strategies in the Auto, Textile and Garment, and Maritime Industries”.

Dessuten var utreder Per Østvold, den tidligere lederen av Transportarbeiderforbundet, invitert til å kommentere Bergene.

Østvold har også ledet det Nordiske Transportarbeiderforbundet i åtte år og sittet samme antall år i styret for den Europeiske Transportarbeiderføderasjonen. Han har altså solid bakgrunn for alltid egne meninger.

Fagforeningsturisme

Bergene tok utgangspunkt i Karl Marx og Friedrich Engels berømte verk fra 1848 – Det kommunistiske Manifest. Det slutter sånn: ”Workers of the world, unite” – arbeidere i alle land, foren dere. Men er det sånn i dag?

Via en del krumspring og begrepspresiseringer, kom hun på ekte forskervis fram til at det var så som så med fagforeningssolidariteten.

Hun viste snarere til begrepet ”Fagforeningsturisme”, det vil si internasjonale seminarer, møter og konferanser der store delegasjoner fra ulike land diskuterer og setter hverandre i stevne.

Bergene mente at det ofte på sånne arrangementer kan være et gap mellom ord og handling – ja, at de tilstedeværende synger Internasjonalen, og lar det bli med det.

Bergene mente også at det hun kalte ”kriminaliseringen av solidaritetsstreiker” er høyresidens store triumf over fagbevegelsen internasjonalt. Og stilte spørsmål om det er det nordiske trepartssamarbeidet som får våre nasjonale fagforbund til å virke som om de er seg sjøl gode nok.

Både og og

Østvold har som mange topptillitsvalgte i LO vært på mange internasjonale konferanser.

– Har det blitt mye fagforeningsturisme, Østvold?

– Noen møter er lite handlingsrettede, vi må tørre å innrømme det. Samtidig vil jeg også si det motsatte, nemlig at mange møter er svært nyttige og mye blir gjort. Jeg har møtt mange kampvillige mennesker som ønsker å gjøre noe, sier han, og roser samtidig Bergene for at hun har skrevet doktorgrad om dette temaet.

– Det er mange store ord – men får vi til noe? var hans utgangspunkt for sine kommentarer.

De fire friheter

Østvold trakk fram Mansour Osanloo, lederen for bussarbeidernes fagforening i Iran som har sittet fengslet lenge.

– Vi møter i det minste opp foran den iranske ambassaden i Oslo en gang i året. Kanskje er det dette som bidrar til at han fortsatt er i live, sier Østvold.

Han viser dessuten til bekvemmelighetsflagg-kampanjen som etter hans mening har ført til at sjøfolka har fått bedre vilkår, men likevel konstaterer han at ingen skip er flagget tilbake og med europeisk mannskap.

– Hvorfor? spør han, og lar spørsmålet stå ubesvart.

Eller var svaret de fire friheter? – svaret EU-domstolen har en tendens til å komme med når tariffsaker og spørsmål knyttet til sosial dumping reises.

EFS handlingslammet

I vedtektene til den Nordiske Transportarbeiderføderasjonen er det nedfelt en plikt til sympatiaksjoner.

Østfold forteller at sånne aksjoner er effektive og trekker fram den svenske LKAB-konflikten i 1994 og konflikten i British Airways i år som eksempler på dette. Han viser samtidig til at mange land har forbud mot sympatiaksjoner.

– Markedsliberalismen svekker fagbevegelsen. I hele Europa faller nå andelen fagorganiserte. Mest dramatisk i Øst-Europa natiurligvis, men også sterkt i sør.

Østvold mener at Den europeiske faglige samorganisasjon (EFS) er tilnærmet handlingslammet og dessuten møter intern motstand. Samtidig er utviklingen at forskjellene øker.

– I denne situasjonen er det vanskelig på nasjonalt nivå å mobilisere støtte for fagbevegelsen i andre land, sier Østvold, som mener vi for å forhindre sosial dumping burde hatt en nordisk tariffavtale for lastebilsjåfører.

Større internasjonalt ansvar

– Hvorfor faller andelen fagorganiserte i alle andre land enn i Norge?

– Dette er nok veldig bransjeavhengig. Særlig i den private tjenesteytende sektor er fallet dramatisk. Dette er vi nødt til å innrømme. Gjør vi ikke det, nytter det lite å snakke om internasjonal fagforeningssolidaritet, sier den tidligere lederen av Transportarbeiderforbundet.

Men hvor er det så vi vil?

– Først må vi ta ansvar i eget land. Her i Norge er vi priviligerte. Så må de internasjonale føderasjonene ta et større ansvar enn de gjør i dag – de må utvikle en motstrategi sånn at vi greier å slå tilbake de forskjellene som øker over hele Europa. Den europeiske faglige samorganisasjonen gjør ikke nok med dette i dag, sier Per Østvold.