Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

«Akta dig för att läsa en bok», sa Kristian Lundbergs mor til ham da han var liten. Og la til: «Du kan bli galen». Men gal var det mora som ble, Kristian sjøl er i dag en prisbelønnet forfatter.

Kapitalisme – bra for noen

I ett år jobbet han på Yarden, et inngjerdet område på havna i Malmø. Sammen med 100 andre arbeidstakere, 90 av dem ansatt i et bemanningsforetak, hadde ei timelønn på 89 kroner og kunne få sparken når som helst og helt uten grunn. Han flyttet biler, skrapte dem rene for is og byttet batterier. Jobber bare de som ikke er etnisk svenske gidder å ta. Men Lundberg trengte penger til å forsørge seg og sin i dag 19 år gamle sønn. Forfatteryrket er det ikke lett å leve av i Sverige heller.

Praten går mens vi kjører ut mot Yarden og havneområdet. Her ligger nå dusinvis av gamle nedlagte fabrikkbygninger nesten i ruiner. Politikerne klarer ikke enes om hva de skal brukes til. Lundberg er oppgitt. Hvorfor ligner havna i Malmø nå mer en spøkelsesby enn et levende industriområde? Det er mange årsaker, men én av dem er den velkjente historien om globaliseringen. Kapitalen tjener bedre andre steder enn i Sveriges tredje største by. Men noen tjener penger her også.

– Disse bedritne bemanningsforetakene gjør akkurat som de vil. De er lønnsomme for eierne, men et helvete for dem som jobber der. Verken arbeidsmiljølover eller andre regler gjelder. Og det blir bare flere og flere av dem, forteller han.

– Protesterer ikke fagforeningene på denne utviklingen?

– Nei, dessverre.

– Hvorfor gidder noen å jobbe under sånne forhold?

– Fordi det ikke er så lett å få seg jobb i Malmø, arbeidsledigheten er stor, særlig blant innvandrere med dårlig utdannelse. Noe må man jo leve av.

Fagbevegelsen svikter

Lundberg, som i dag er 47 år gammel, skrev i 2009 ei bok om sitt år på Yarden – han veit hva et bemanningsforetak er for noe. I boka kan vi lese om en egyptisk kollega som også kan noe om dette. Lundberg skriver: «Etter tre uker får han likevel sparken fra Yarden. En av formennene har sett ham snakke i telefonen samtidig som han kjører en av bilene. Det er forbudt. Alle vet det. Og vi forstår forbudet. Han får sparken på stedet og må gå hjem samme dag. Det er sånn det er for oss timeansatte. Oss kan man sende fram og tilbake, det er ikke så farlig. Det står alltid en ny kandidat utenfor porten og venter.»

Da Lundberg prøvde å få fagforeningen til å verve kollegene som medlemmer, ville den ikke. Arbeiderne på Yarden ønsket heller ikke å organisere seg. Med den lønna de hadde, syntes de det ble for dyrt.

– Dette er for dårlig. Her svikter fagforeningen sin oppgave. Jeg prøvde å få dem til å kjøpe opp boka mi og selge den foran porten, men det ville de heller ikke. Fagbevegelsen har blitt et tjenestevelde. I kjølvannet av boka mi om Yarden hadde jeg håpet at spørsmålene rundt bemanningsforetakene skulle bli løftet opp på et høyere nivå og at fagbevegelsen skulle engasjere seg. Dessverre skjedde ikke det, sier Lundberg.

Sosialdemokratiet

Politisk definerer Lundberg seg som en venstresosialdemokrat. Han er oppgitt over utviklingen. Dokumentarfilmen om Olof Palme har han sett, innrømmer at den avdøde svenske statsministeren og partilederen er en av hans helter, men mener filmen også hadde sine svakheter. Neste år gir Lundberg ut en essaysamling der han blant annet drøfter det han kaller sosialdemokratiets verdikrise. Uten å ha lest manus, er det likevel ikke vanskelig å forstå at han mener mye er gått tapt.

– I dag skal alt gå fort, det skal være forståelig og det skal være lønnsomt, sier han.

Malmø

Hans tre siste bøker «Yarden», «Och alt ska vara kärlek» og «En hemstad» handler om mye, men framfor alt om Malmø, byen Lundberg elsker.

– Malmø er mer enn en by, den er mer som en sinnstilstand for meg. Her møtes flere kulturer enn på noe annet sted i Sverige, her har vi en tilgang til Europa som heller ingen annen svensk by har. Men at byen har gått fra å være industriby til kunnskapsby er ikke sant, det skal mer til enn å åpne et universitet, sier han om byen han til tider har følt han er tvunget til å bo i, men som han, når han tenker etter, heller ikke ønsker å flytte fra. Skjønt, alt er ikke rosenrødt i Malmø heller. Segregeringen, både den sosiale og etniske, liker han svært dårlig. Det han kaller gettofiseringen. Og så har vi markedsøkonomien som av Lundberg får skylda for forslummingen av byen.

Solidaritet

– Hva var det viktigste havnearbeidet lærte deg?

– At solidaritet er en konkret handling. En gang hadde jeg glemt matpakka mi hjemme, men en arbeidskompis delte uten videre sin egen med meg. Dette er solidaritet jeg ikke er vant til å oppleve.

– Hvorfor ønsket du deg vekk fra et sånt arbeidsmiljø?

– Jeg sluttet ikke på Yarden av fri vilje, men den dagen boka om Yarden kom ut, fikk jeg sparken. Det var jeg ikke forberedt på, sier han.

I «Yarden» skriver han om den dagen boka ble anmeldt i lokalpressen. «Tidlig om morgenen fikk jeg en tekstmelding på mobiltelefonen. Det har dessverre skjedd en dobbeltbooking, så du må bli hjemme i dag». Han ble aldri oppringt igjen.

Fattigdommens elendighet

I sine bøker skriver Lundberg at den som er fattig blir aldri fri. Og fattig vokste han opp. I boka «En hemstad» skriver han: «Fattigdomen följde oss. Adress efter adress. Min syster arbetade extra på Konsum nere på Kornettsgatan i Malmö. Det mesta av hennes lön gick til familjen. Till min mor. Vi var fem barn och en sjuk mor. Ibland arbetade hon som städerska på kvällarna. Ibland som lärarvikarie. Nej. Det blev aldrig någon skolresa. Nej. Det blev aldrig något biobesök. Nej. Vi kom aldrig iväg til badhuset. Aldrig kalas. Aldrig utflykter. Hadde hon valt att bli fattig? Nej. Hadde hon valt att bli sjuk? Nej. Verkligen inte.»

Og hva skriver han i «Yarden» om fattigdom? Jo, «Det er dyrt å være fattig. Et eksempel. Jeg har ikke råd til å unnvære hundrelappene som et busskort koster, så i stedet kjøper jeg enkeltbilletter. Jeg betaler regninger for sent og må betale purregebyr, inkasso-avgifter, kemnerens avgifter. En stund betaler jeg straffeavgifter som alene overstiger pengene fra sosialen. Jeg springer i dødshjulet.»

Eller i den lille pamfletten «Hvordan skrive om seg selv uten å krenke dem man har rundt seg»: «Vi var helt tomme for mat. Moren min sto ved komfyren og smeltet tinn og dyppet det i en kjele med kaldt vann. Nå kommer det til å snu, skal du se! Nå kommer det til å snu!»

Da var han 12 år gammel.

Til LO-Aktuelt sier han:

– Fattigdom medfører en økonomisk begrensning. Du blir satt på sidelinja, du får ikke være med. Også fattigdomsspørsmålet syns jeg fagbevegelsen burde vært mye mer opptatt av. Ivar LO-Johansson, den store svenske arbeiderforfatteren, var med sin litteratur med på å få slutt på det urettferdige statarsystemet der eiendomsløse, fattige bønder nærmest slet seg i hjel for betaling in natura. Jeg savner et lignende engasjement i dag.

Slår aldri nedover

Lundberg bekjenner seg til den biografiske fortellingen og innrømmer at den er vanskelig. Han bruker sitt eget liv, og dermed egne venner og familie. Faren for å henge ut personer blir dermed stor. Forfatterens «sannhet» blir sannheten. Karl Ove Knausgård kjenner problemstillingen.

– Jeg vil ikke henge ut noen personer, det fins en solidaritet i min litteratur. Jeg slår aldri nedover, sier Lundberg.

– Faren din kommer vel ganske dårlig fra det. Hvor er han nå?

– Han tåler det nok og har neppe lest noe jeg har skrevet. Når mor ble sjuk, bare stakk han fra oss. Etter det slo han seg opp økonomisk. Jeg har ikke hatt kontakt med ham på lang, lang tid. Vi har ikke noe behov for å ha kontakt med hverandre, og jeg savner ham ikke.

– Og dine fire søsken, har de klart seg bra i livet?

– Jeg har et godt forhold til alle sammen, og de har klart seg bra. Mirakuløst nok. Alt peker jo mot det motsatte.

Produktiv

Allerede i 12-13 årsalderen begynte han å skrive. Dikt. Veldig dårlige, forteller han. Om angst, fortvilelse og samfunnskritikk.

– Jeg lengtet desperat etter å formulere noe. Etter hvert ble jeg influert av pønklitteraturen, den enkle lyrikken. Alle skulle kunne skrive dikt.

– Men det litteratursynet har du forlatt nå?

– Nei, sier han leende, jeg har kanskje blitt litt sintere med årene, men mye har ikke endret seg.

Og rabulistiske gener har han absolutt. I 2006 anmeldte og slaktet han ei krimbok som aldri var kommet ut. Han erkjenner at han ikke liker forfatteren, og at det var helt bevisst fra hans side. Voldsomt bråk ble det sjølsagt av det, i hvert fall i aviser og blant kolleger. Noen venner mistet han også. Men ikke anmelderjobben i Helsingborg Dagblad.

– Jeg lever godt med dette. Kanskje fordi jeg har et udramatisk forhold til litteratur. Nå har jeg skrevet et essay om denne hendelsen i ei bok som kommer til neste år. Men jeg registrerer at menneskene ikke er spesielt solidariske, i hvert fall ikke forfatterne.

– Noen mener også at du gir ut for mange bøker, minst ei bok årlig siden debuten i 1991 har du gitt ut. Neste år kommer det tre. Hva sier du til disse?

– Hvem bestemmer hva som er for mange bøker og hva som er passe mye å gi ut? De som mener jeg gir ut for mye har et finkulturelt perspektiv. Har de rett, får forlaget som gir ut bøkene sette foten ned.

Arbeiderlitteratur

Det er en stund siden begrepet «arbeiderlitteratur» var på moten. Svenskene har sin ærerike arbeiderlitterære tradisjon, det samme har vi i Norge. Lars Ove Seljestad blir ofte nevnt som den nye vinen i denne sjangeren her hjemme, Kristian Lundberg har fått en lignende posisjon i Sverige.

– Hva er egentlig arbeiderlitteratur?

– Vanskelig spørsmål. Samfunnet forandres, og da endres arbeiderlitteraturen også. Her hjemme har vi ikke den typiske industriarbeidsplassen med tungt kroppsarbeid lenger, det som var kjernen i den tidligere arbeiderlitteraturen. Jeg skulle ønske vi kunne forlate den fysiske arbeidsplassen når vi snakker om arbeiderlitteratur og bevege oss over i mer eksistensielle spørsmål. Å beskrive moderne arbeidsprosesser er arbeiderlitteratur i dag.

– Ser du på deg sjøl som en forfatter som skriver arbeiderlitteratur?

– Jeg har alltid skrevet om arbeidet, så ut fra min definisjon gjør jeg vel det.

Les!

Lundberg har aldri lagt skjul på at han begynte å lese bøker tidlig, og at han er ganske belest. Men det er ikke alle forfattere som mener det er nødvendig for forfattere å lese så mye.

– Du kan nok skrive dine to-tre første bøker uten å være noen belest person. Du kan skrive på rent raseri og engasjement, men i lengden må en forfatter lese mye. Ikke bare for å lære av andre, eller unngå å kopiere – men rett og slett fordi det ligger en rikdom i andres litteratur. Og hva er galt med å skaffe seg mer og ny kunnskap, sier Kristian Lundberg.