Stig H. Christensen/LO-Aktuelt

stig.christensen@lomedia.no

Det er fagbevegelsene i den vestlige og nordlige verden som nå dominerer Den internasjonale faglige samorganisasjonen (IFS). Generalsekretæren kommer fra Australia, presidenten fra Tyskland. Generalsekretæren i UNI er fra Storbritannia.

De nordiske landene har også i stor grad gjort seg gjeldene. Dette vil ikke vare. Et scenario i Liv Tørres' bok er at en mer kampvillig og aksjonsrettet fagbevegelse i sør vil ta over hegemoniet i løpet av noen tiår. Både CUT i Brasil og COSATU i Sør-Afrika er ruvende bevegelser. Land som Kina, India og Brasil har styrket sin økonomiske posisjon i verden, og Tørres minner om at fagbevegelsen i disse landene for lengst har inngått et samarbeid. Tørres har selv bodd og arbeidet i Sør-Afrika, og minner om at COSATU var en viktig organisasjon i bekjempelsen av apartheid. Det gir tung erfaring.

– Jeg tror vi vil få internasjonale kampanjer der verdens fagbevegelse vil bruke streikeretten mer strategisk, sier Tørres. Hun ser for seg at man vil legge økt trykk på forhandlingene i flernasjonale selskaper.

Kina med 200 millioner

Kina har 200 millioner fagorganiserte, flere enn hele IFS til sammen, med sine 176 millioner. Fagbevegelser som er så underlagt et parti som den kinesiske, kan ikke være med i IFS, men hvem vet hva fremtiden vil bringe av utvikling og forandring? India er også et stort land med en mer oppsplittet fagbevegelse. Begge vil gjøre seg mer gjeldende på 20 års sikt.

– Kinesisk fagbevegelse er formelt utenfor IFS, men mange enkeltbevegelser, blant dem norsk LO, samarbeider med kineserne. Mange ting er i bevegelse.

– Så du regner med at kinesisk fagbevegelse kommer til å gå med i IFS?

– Ja, jeg tror de etter hvert kommer inn. Tørres nevner at det er et demokratiproblem her, da kinesisk fagbevegelse alene har flere medlemmer enn hele IFS. Dermed ser hun for seg en avgrensing av makt slik at ikke ett lands fagbevegelse kan dominere.

Kollektive forhandlinger

Vekt på kollektive forhandlinger vil fortsatt være et kjernespørsmål, likeledes å begrense de flernasjonale selskapenes makt. Samtidig vil man demme opp for en uhemmet liberalisering.

Et lite hint om hvilken retning den internasjonale fagbevegelsen kan ta, fikk vi fra UNI-kongressen i Nagasaki nylig, der Fagforbundets Stein Guldbrandsen mener å registrere en kraftig venstredreining.

Også tidligere nestleder i LO, Finn Erik Thoresen, som var til stede på presentasjonen av boka tirsdag, viste til denne tendensen.

Generalsekretær Philip Jennings sa det slik til frifagbevegelse.no etter denne kongressen: – Verdensøkonomien er i dag preget av grådighet, korrupsjon og en ideologi om det frie marked. Men Jennings minnet også om hvilken kraft fagbevegelsen representerer. – Vi har en sterk stemme og kan påvirke samfunnet, sa han.

Neste UNI-kongress blir avholdt i Sør-Afrika i 2014.

Svak eller sterk bevegelse?

Men selv om fagbevegelsen kan vise til mange politiske suksesshistorier og i mange land er sterk, gir Liv Tørres uttrykk for at internasjonal fagbevegelse har store svakheter. Mange nasjonale fagbevegelser er betydelig svekket, ikke minst har medlemstallet gått ned siden 1985. Fagbevegelsen er i noen grad oppstykket, avkreftet og først og fremst nasjonal.

I en global verden med sterke multinasjonale selskaper trengs det en styrket og enhetlig fagbevegelse. Men bildet er broket, og ingen i panelet kunne gi noe klart svar på om fagbevegelsen er svekket eller styrket i de siste årene.

Tørres trekker i boka fram mange momenter som tyder på at den er styrket. Hun karakteriserte en sterk fagorganisasjon som en bevegelse som har sterke interne organisasjoner, som evner å stå samlet og som har sterkt demokrati.

Sterke bevegelser i sør

I sør vokste det opp en del sterke politiske bevegelser på 80-tallet, mange knyttet til den politiske frigjøringskampen på 60- og 70-tallet. Ifølge Tørres vokste det opp sosialpolitiske fagbevegelser i Brasil, Sør-Afrika, Zimbabwe, Nigeria og Sør-Korea. Dette var bevegelser som hadde fokus på arbeidsplassen, men som også arbeidet med politiske strategier i kombinasjon med kollektive forhandlinger. De dannet allianser med andre folkelige organisasjoner for å fremme politiske mål om demokrati og sosial rettferdighet.

– Det har vært mer alliansebygging med sivile organisasjoner i samfunnet i sør, og jeg tror vi får se en strategisk bruk at dette framover, sier Liv Tørres til LO-Aktuelt.