Jan-Erik Østlie

jan.erik.ostlie@lomedia.no

Det er bare noen minutter igjen av NTLs landsmøte. John Leirvaag, den nyvalgte lederen og stødigheten sjøl, står på podiet i hvit og blårutet skjorte under dressjakka og mørke blå dongeri med slitne kanter nederst. Han takker av alle de mange tillitsvalgte som ikke skal være med lenger, eller har byttet verv. Da han kommer til dem som skal pensjoneres, sprekker stemmen. Det kommer noen hikstende setninger.

– Ja, jeg er lettrørt.

Dette ligner ekte vare. Mange kan bli ledere, men det er bare ledere som tør å vise følelser som blir store.

Skal få mer plass

John Leirvaags mor er engelsk, fra et sted midt mellom Manchester og Liverpool, derav fornavnet som stammer fra morfaren. Moren uttaler det fortsatt på den engelske måten – djånn, vi andre sier bare Jon.

Han er 1959-modell og har to brødre og ei søster. De kom tett som haggel, yngstemann i 1965.

Den gangen visste eldstemann Leirvaag lite om at han mange år seinere skulle bli konfrontert med Turid Lilleheies utsagn om at LO nå må ta seg sammen og forstå at industriromantikken må legges bort.

– Jeg ønsker at NTLs synspunkter blir tydeligere, og det er klart industriforbundene er flinke til å prege LO. Det vil alltid være en kamp om oppmerksomheten. I sitt svar til Turid på landsmøtet føler jeg at Roar Flåthen kvitterte ut at vi skal få mer plass i LO, sier Leirvaag.

Ville ha jobben

Et annet poeng han arver etter sin forgjenger, er påstanden om LOs gubbevelde. Og du trenger ikke være et matematisk geni for å forstå at det ikke blir flere kvinnelig ledere når en kvinne erstattes av en mann. Leirvaag lar seg imidlertid ikke vippe av likestillingspinnen.

– Hvem som sitter på toppen vil veksle. I NTLs toppledelse sitter det nå to menn og to kvinner. Husk at vårt forbund har levert både den første kvinnelige LO Stat-lederen og den første lederen av LO, sier han.

– Jo, men ...

– Jeg hadde lyst på denne lederjobben. Men om NTL ville ha en kvinne på toppen, hadde det vært OK for meg. Det ville likevel vært rart om vi skulle velge en kvinne bare for at hun var kvinne. Vi er et team i NTL, og likelønns- og likestillingspolitikken ligger fast.

Makt og styrke

Den nye NTL-lederen fikk sitt første tillitsverv i 1983. Typisk nok ble han kontaktet av en tillitsvalgt som var en mann fra LO. LO var størst i Studentsamkipnaden hvor han jobbet. I tillegg hadde flere ulike LO-forbund en felles klubb. Det likte Leirvaag, han er en utpreget lagspiller.

I dag innrømmer han at valget av LO den gangen ikke var en fanesak for ham.

– Jeg har alltid satt kravet om rettferdighet høyt, og fant fort ut at LOs holdninger stemte bra med mine egne. Men skal jeg være ærlig, var dette ikke et politisk valg, mer et spørsmål om hvem som hadde makt og styrke.

Lyttende

Det sies at Leirvaag aldri har bedt om verv, men at andre ber ham om å ta dem. Nå leder han NTL med nesten 50 000 medlemmer.

– Er det falsk beskjedenhet?

– Jeg har sagt at jeg aldri skulle inn på parketten, men nå sitter jeg jo her. Og jeg ville det. Jeg er mer lyttende enn beskjeden. Det stemmer nok at jeg er veldig lojal til de oppgavene jeg får. Det er kanskje derfor jeg måtte være ekstra tydelig på at jeg faktisk ville bli forbundsleder nå.

– Hva om Landsmøtet hadde valgt en annen?

– Da hadde jeg nok kanskje gitt meg, ja, – det er vanskelig å si.

Dyktig

Pappa Leirvaag var bestyrer av studentkantina Fredrikke på Blindern da John ble født. Derfor måtte det kanskje bli student av John også. Han tok grunnfag i engelsk, begynte på norsk og hadde jobb ved siden av. Så møtte han gammelnorsken. Sammen med stadig mer annet å gjøre ødela nok den, for at det aldri ble noen norskeksamen på Blindern.

Han har seinere fullført to moduler av faget ”Organisasjon, ledelse og endring” ved Universitetet i Bergen og ”Ledelse og endring i arbeiderbevegelsen” (LEA) ved Høgskolen i Vestfold. Mange av hans medlemmer har nok høyere akademisk skolering enn ham, men kunnskaper og tillitsverv har han nok av. Og han skal være i besittelse av et godt overblikk.

– En av de dyktigste tillitsvalgte jeg har møtt, sier en god kamerat som nok er litt inhabil, men derfor veit hva han snakker om.

Ingen novise

Han er ingen novise i Møllergata 10. Her har han vært forbundssekretær, her har han de siste fem årene vært 2. nestleder, her har han sett hvordan andre ledere gjør det.

– Hva er den viktigste egenskapen til en god leder?

– En god leder får fram potensialet i sine medarbeidere, er åpen og våken overfor andre innspill enn sine egne, ser folk og samhandler.

– Har du disse egenskapene?

– I noen sammenhenger tror jeg det. Min viktigste oppgave nå er at jeg sammen med resten av mannskapet på forbundskontoret klarer å understøtte de tillitsvalgte ute på arbeidsplassene. For meg er dette basis, det er grunnleggende organisasjonsbygging.

Stø kurs

At Leirvaag skulle bli forbundsleder om landsmøtet ville ha ham, har han hatt god til å tenke gjennom. På spørsmålet om en programerklæring en drøy time etter at han har tatt imot lederklubba, tar han derfor på strak arm.

– Vi skal holde stø kurs. Jobbe for likelønn og likestilling, og mot fragmenteringen av offentlig sektor. Dessuten må vi få på plass NAV-reformen.

– Statsminister Stoltenberg flagget en pragmatisk holdning til New Public Management i sitt innlegg på landsmøtet. Er du enig?

– Nei, jeg er ikke enig i Stoltenbergs pragmatiske tilnærming. Og ble litt urolig over det han sa. Han svarte heller ikke på vårt spørsmål om hvordan vi for eksempel skal kunne levere god nok forskning og undervisning ved universiteter og høyskoler. Vi får gi statsministeren noen konkrete eksemplar fra universitetssektoren og NAV.

Rettferdighetssans

Leirvaag beskrives som en ryddig, sjølkritisk, reflektert og omsorgsfull person. Han skal være flink til å se når underordnede har mye å gjøre, hjelpsom, uten kontrollbehov, men med behov for å være orientert. Dessuten er han flink til å fokusere på det vesentlige, ikke langsint, flink til å tilgi og innrømme egne feil. Pluss temperamentsfull.

– Hva gjør deg sint?

– Når jeg ser urettferdighet. Og kanskje i forhandlinger. Da kan topplokket gå av – jeg har et eksplosivt temperament, men kan si unnskyld også sjøl om jeg fortsatt er uenig med den jeg ble sint på. Det kan jo gå ei kule varmt i dette miljøet, smiler Leirvaag.

Golfspiller

Leirvaag er antagelig en av svært få – ja, kanskje den eneste – forbundsleder i LO som sykler til jobben.

– Jeg har ikke lappen.

– Det er vel ingen grunn – det går an å reise kollektivt?

– Sant nok, men det er fin trim å sykle Holmlia/Møllergata tur/retur. Jeg har syklet i alle år, jeg liker det. Men sykkelløp med nummer på brystet er jeg ikke med på.

I fritida spiller han golf. Det begynte med at noen kamerater ville ham med på prøvespill. De slo noen baller på Grorud golfbane om kvelden. Så viste det seg å være gøy, og NTL-lederen ble hekta. Men han understreker at dette er for ham utelukkende en sosial aktivitet og noe han aldri gjør aleine. Leirvaag mener det er en myte at golf er en snobbesport, men for hans del må hobbyen utføres i helgene. Å gå en 18-hulls bane tar tid.

– Har du andre oppheng?

– Jeg vil gjerne ha de siste duppedittene, sier han, titter bort på sin iphone, tar den opp fra bordet og kjæler litt med den.

Bedriftsfotball

Leirvaag ville gjerne spille bedriftsfotball og kom i kontakt med noen folk fra LOs bedriftsidrettslag. Problemet var at han sjøl ikke var medlem av LO den gangen. Men han kjente arbeidskollega Eivind Gran, i dag nestleder i LO Stat. Eivind var LO medlem, men lite interessert i fotball. Derfor skrev John seg inn på dommerkortet med Eivinds navn og skiftet ikke navn før han sjøl ble LO-medlem.

I dag ler de to vennene begge godt av historien.

Leirvaag forteller at han musikalsk vokste opp med rockegrupper som Led Zeppelin og Black Sabbath. Han har i dag en bred musikksmak, men at det nok er jazz – og særlig gitaristene – han lytter mest til.

Venner beskriver ham som en familiekjær mann. Alle de tre søsknene har barn som han kommer godt ut av det med.

– Av en eller annen grunn har jeg god kontakt med barn. Tror kanskje det er fordi jeg tar dem på alvor. Jeg bryr meg om dem og er nok den onkelen som best husker bursdagene deres, smiler han.