Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Fredag i forrige uke lanserte Gyldendal Arbeidsliv boka «Orden og oppførsel. Karakterer på jobben?», skrevet av journalist Dag Yngve Dahle. FriFagbevegelse skrev om saken.

Vi har også anmeldt boka. Her finner du anmeldelsen.

Boka handler om et fenomen som ikke er så nytt som det kanskje gir seg ut for. Arbeidsgivere og ledere verden over har evaluert sine arbeidstakere om lag siden tidenes morgen, men det nye er formaliseringen av det – med skjemavelde og et utstrakt behov for å legitimere og gjøre det stuereint overfor arbeidstakerne.

For det skal være så bra for arbeidstakernes motivasjon, et spark i baken for de som er litt trege om morran eller sliter med produktiviteten. Dermed er karaktersetting en vinn-vinn-situasjon, ifølge arbeidsgiverne – for ifølge dem er vi jo – arbeidsgivere og arbeidstakere – i samme båt.

Denne båtmetaforen har vi hørt før, og den er og blir pisspreik. De var i samme båt de som seilte med Titanic i 1912 også, men da båten forliste var det en viss forskjell på hvilken rang passasjerene hadde, hvilket dekk de befant seg på og hvilken klasse de tilhørte.

Når et skip, en bedrift eller en arbeidsplass går ad undas, er det forskjell på Kong Salomon og Jørgen Hattemaker. Og skal det nedbemannes, så er det de ansatte som må gå, mens ledelsen ofte tar en gullkantet fallskjerm til nye lederjobber.

Noe av det mest usmakelig ved denne karaktersetting på jobben som passer som hånd i hanske med både nyliberalisme og New Public Management, er at den også benyttes ved individuelle lønnsfastsettelser. Du skal leite godt for å finne et ledelsesverktøy som setter arbeidstakerne mer opp mot hverandre enn dette.

Og det er ikke et motiveringsverktøy, men et sorterings- og rangeringsverktøy som bare bidrar til splitt og hersk. Det blir det aldri gode arbeidstakere av.

Det er klart vi som arbeidstakere skal prestere på jobb. Hundretusenvis av norske arbeidstakere gjør dette hver eneste dag. Og har gjort det i årevis. Men vi skal prestere etter evne, kompetanse og egne forutsetninger – ikke etter diktat og med utgangspunkt i arbeidsgiveres subjektive karakterbok. Vi er i 2014 nå, ikke i 1914.

Dahle mener langt på vei fagbevegelsen har sovet i timen. Flere toneangivende norske bedrifter som Statoil, Telenor, Aker Solutions og Aller Media praktiserer ulike former for karaktersetting av sine ansatte. Hva mener de ulike fagforeningene i disse bedriftene? Hvorfor protesterer de ikke?

For noen av disse bedriftene gir ikke bare karakterer for faglige prestasjoner, men du får i tillegg karakterer i orden og oppførsel. Hvem tør og vil reise innvendinger mot firmaets ledelse under sånne betingelser? Hvem tar til motmæle når lojalitet, det viktigste kriteriet for lønnsøkning og forfremmelse, er det samme som den totale enighet med sjefen?

Så mener noen at å kjempe mot karaktersetting på jobb er å kjempe mot vindmøller, en tapt kamp siden arbeidsgivere og ledere alltid har evaluert sine ansatte – om enn i en karakterbok som ikke har vært kjent for andre enn dem sjøl. Dette er det åpenbart noe i, men strategien blir likevel for defensiv.

En arbeidstakerorganisasjon må aldri gi opp kampen mot arbeidsgiverne, kampen for at medlemmene skal få styre mest mulig av arbeidshverdagen sin sjøl. Dette er arbeidstakerorganisasjonens sjel, dens eksistensgrunnlag.

Får arbeidsgiverne innført en formell karaktersetting i arbeidslivet, er ikke dette noe de snikinnfører – nei, da gjør de bare jobben sin. Mens fagbevegelsen svikter sin.

Skal vi som arbeidstakere slåss mot hverandre via et formalisert karaktersystem for å kjempe om sjefens gunst, er vi virkelig ille ute. Da er det ikke bare båten som forliser, da går solidariteten ad undas også.