Svein-Yngve Madssen

sym@lomedia.no

Det er alltid de svakeste som må betale prisen. De lavlønte, de med liten eller ingen utdanning har jobbene som ødelegger helsa. Det er ikke professoren som blir uføretrygdet. Han lever lenge og kan sitte i jobben til det gråhårete hodet stanger i 70-årstaket. Da har renholderen for lengst gitt etter for smertefulle ledd og ødelagt rygg.

Da er det helt naturlig at de som statistisk risikerer å bli uføre i relativ ung alder må betale mest hvis de ønsker en uføreforsikring. Det da helt urimelig at professoren skal belastes økonomisk for hun som rengjør kontoret hans. Tall Dagens Næringsliv skrev om onsdag, viser at så få som 6,5 prosent av dem med høyere utdanning ble uføre. Mens en av fire med bare grunnskole må bite i det sure eplet og forlate arbeidslivet på grunn av helsa.

I Sverige fungerer markedskreftene på akkurat samme måte. Der må de som har stor risiko for å miste jobben betale mye mer for sin arbeidsledighetsforsikring enn folk som kan se de neste årene trygt i møte. Konsekvensen er at mange ikke har råd til å kjøpe en forsikring. Da blir det dyrt å miste jobben.

Sett fra finansnæringen er det helt riktig at det skal være slike forskjeller. Er du i gruppen med stor risiko må du betale mer enn andre, enten det er på grunn av kjønn, yrkesvalg eller utdanningsnivå. Er du blant de svake må du betale den høyeste prisen i et marked. Og med økonomiske briller er det rettferdig. Men er det et slik samfunn vi ønsker oss?

Arbeiderbevegelsen er bygget på det motsatte. Store kollektive løsninger hvor vi sammen tar regninga. Slik er renholderen med på å betale lønna til den offentlig ansatte professoren, men får mer tilbake i form av gode offentlige tjenester og en folketrygd som sikrer deg økonomisk. Men samtidig må vi erkjenne at Folketrygdens ytelser ikke er gode nok når det er behov for private forsikringsordninger i tillegg.

Derfor er det så viktig å styrke de kollektive løsningene og den norske velferdsmodellen. Det er slik vi unngår at sliterne i samfunnet må betale mye mer enn alle andre. Og det er også i et slikt perspektiv vi må se kollektive pensjonskrav i vårens tariffoppgjør. Det er bare kapitalen som taper på brede kostnadseffektive løsninger.