Istedenfor å bruke mye tid og krefter på å snakke om hva de andre gjør, tror og synes, er det for oss i fagbevegelsen avgjørende med bevissthet rundt hvilke politiske saker som vi mener er viktige, og hvilken rolle vi skal ha i det demokratiske systemet i Norge.

Da må vi se historikken og vi må se sammenhengene. Vi som fagorganiserte har bidratt til å flytte samfunnsutvikling i ei retning som gir bedre fordeling, bedre arbeidsforhold for folk, og mer folkestyre. Når har vi fått dette til?

Når spiller fagbevegelsen en rolle?

Det er når fagbevegelsen har hatt politiske mål. Når vi ville ha rett til å organisere oss, få del i produktivitetsveksten, ha folkestyre, og få universelle velferdstjenester. De universelle – klasseløse velferdstjenestene er resultat av fagbevegelsens kamp. Et rent fordelingsprosjekt. Vi ville ikke bare øke privat inntjening, men sikre at produktivitetsveksten kom hele samfunnet til gode. I 2005 da vi slo ring om arbeidsmiljøloven og mot markedsretting av offentlige tjenester, inkludert frislepp av kommersielle skoler, da spilte vi en rolle.

Og motsatt, når er det vi i fagbevegelsen ikke spiller en like markant rolle? Våre ideer og vår bevegelse taper når lojaliteten til politiske partiers kortsiktige valgstrategier blir sterkere enn lojaliteten til våre politiske mål.  Vi taper når vi knytter nevene i lommene og holder munn. Vi taper når vi ikke sier ifra at vi er uenige i den politiske kursen som føres. Vi taper når vi sitter stille i båten mens politikken flyttes til høyre i lukkede rom. Og vi taper når vår eneste seier er å senke farten på privatisering, markedsretting og utviklingen mot et hardere konkurransesamfunn. Hvordan skal vi ta debatten og mobilisere arbeidsfolk i fagbevegelsen, hvis vi ikke tar disse kampene i det offentlige rom?

I media og på høyresiden, men også innad i fagbevegelsen, lages det en forestilling om et mektig LO som presser igjennom sin politikk i Ap. For media og høyresiden er budskapet at denne forbindelsen er udemokratisk. For fagbevegelsen er budskapet at LO er mektige og har gjennomslagskraft. Begge budskapene bygger på en felles forestilling som ikke er sann. Mye tyder på at det er motsatt: Hensynet til partiledelser og deres politiske prioriteringer, har stor innvirkning på de politiske prioriteringer som tas av ledelsen i fagbevegelsen. Fagbevegelsen kan ikke sette seg sjøl i en situasjon der avgjørende politiske saker og kamper i samfunnet tones ned av taktiske hensyn til politiske partier.

Nedtonet ideologi

Det er politikken som er viktig. Mens høyresida blir dyktigere og dyktigere på sin ideologi, har venstresida tonet ned sin. Vi klarer ikke en gang å synliggjøre hvem som vinner og hvem som taper på Samhandlingsreformen, Barnehageforliket, Helseforetak, Nav-reform og pensjonsreform. For ikke å snakke om behandlingen av asylbarna våre.

Vi i fagbevegelsen har i mange sammenhenger godtatt disse reformene med minimal analyse og minimal kamp. Fordi forholdet til noen partiledelser ble viktigere enn de sakene vi kjemper for, og fagbevegelsens rolle som samfunnsaktør. Mens folk flest og førstelinja i helsevesenet finner sammen i Helsetjenesteaksjonen og organiserer grasrot-opprør mot butikktenking og målstyringsgalskapen, har vi i fagbevegelsen tonet ned kampen mot markedsstyringen av helsevesenet og LO-ledelsen har langt på vei godtatt, sågar omfavna, helseforetakene. Fagbevegelsen har latt være å organisere motstand mot EU-direktiver som utfordrer det organiserte arbeidslivet, mens vi i etterkant har prøvd å framstille politiske partiers tiltakspakker mot sosial dumping som vår politikk.  

Vi har godtatt at «alternativet er verre», fremfor å kjempe frem våre egne alternativer. Det holder ikke. Det er ikke et politisk prosjekt! Vi har ikke greid på en troverdig måte å synliggjøre forskjellen på fart og retning.– Er en gradvis undergraving av fagbevegelsens arbeid gjennom markedsretting og fragmentering, uansett hvem som sitter i regjering, verre enn å ta en kamp mot tydelige motstandere?

Det handler om politikk. Tilpasning til EUs indre marked gjennom EØS-prosessen, markedsgjøring av forvaltningsoppgavene gjennom New Public Mangement, og årelating av norsk verdiskaping gjennom en såkalt «nøytral næringspolitikk», svekker lokalsamfunn, folkestyre det organiserte arbeidslivet. Vi vet alle at dette er bærebjelkene i den norske velferdsmodellen. Konsekvensene er mindre fordeling og økte forskjeller.

Markedsretting med New Public Management (NPM) gjør at folkestyrte, offentlige forvaltningsoppgaver styres, organiseres og finansieres etter lønnsomhetsmodeller fra forretningslivet. Og dette skal vi ikke kritisere når de rødgrønne gjør det, mens fagbevegelsen skal være imot når høyresida driver med det samme? Når vi skal sitte stille i båten, kan vi ikke samtidig få fram forskjellene mellom høyre og venstresida, særlig ikke hvis disse forskjellene ikke er store nok.

Den blåblå regjeringa har varsla en rekke små og store reformer som griper inn i en lang rekke saker som berører fagbevegelsens eksistensgrunnlag. Hvordan skal vi i fagbevegelsen plassere oss i forhold til disse sakene, hvordan skal vi gå inn i disse kampene?

Må ta verdikampen

Fagbevegelsen må nå bruke våre felles ressurser i forbundene til å analysere kritisk hva som skjer, og kjempe fram alternativene. Uansett hvem som sitter i regjering. Så får partiene vurdere om de vil være med i kampen. Vi må være klare på vår politikk, uansett hvem som styrer.

Vi må vite hva vi vil og hvor vi står, før vi begynner å gå. Første bud er at vi som er i fagbevegelsen erkjenner at vi er en bred samfunnsaktør. Hvis vi begrenser vår alliansetenking til utvalgte partier, så begrenser vi vår gjennomslagskraft. Vi blir mindre relevante og mindre slagkraftige. Vi blir et verktøy for andre, ikke for vår egen politikk og våre alternativer. Derfor trenger vi en fagbevegelse som er mer selvstendig. En fagbevegelse som er trygg på egne verdier og knyttet til egne saker, og mindre knyttet til politiske partiers agenda og valgkampstrategier.

Vi må nå bruke våre felles ressurser i fagbevegelsen, til å analysere hva som skjer, hvorfor det skjer, hvordan politiske forslag påvirker våre politiske mål og til å utvikle og kjempe fram våre egne alternativer. Dette uansett hvem som sitter i regjering! Så får partiene vurdere om de vil være med i kampen.

Fagbevegelsen må ikke begrense den politiske tenkningen til ett eller to partier. Vi skal skape bevegelse. Skal vi snakke politikk framover — utvikle tydelige alternativer — da skal vi ikke begynne enhver problemstilling med spørsmålet om «hva er realistisk å oppnå med Ap-ledelsen». Da må vi begynne med hva er nødvendig å gjøre, hva er det fagbevegelsen — vi — vil?

Britt Ås,

fylkesleder Fagforbundet Troms