Debattinnlegg: Mette Johnsen Walker, forbundssekretær i Skolenes landsforbund

Vi har en omforent forståelse gjennom mange år at de konkurranseutsatte arbeidsplassene i privat sektor går i front ved lønnsoppgjør. Da er hensyn til alle arbeidsplasser ivaretatt, samt prisstigning, det internasjonale aspektet i vår globale verden og oljevirksomheten som har skapt velstand til landet.

ph

Her tar arbeidstakere og arbeidsgivere ansvar for en sunn økonomi gjennom hovedorganisasjonene LO og NHO. Når rammen fra frontfagene er satt gjennom enighet mellom organisasjonene, vet vi at den er basert på en sunn og fornuftig analyse for å sikre at velferdsstaten skal bestå.

Hvem skal så ha ansvaret for den offentlige virksomheten? Her er det uenigheter. Skolenes landsforbund organiserer lærerne i LO. LO har i alle år vært alles trygghet for å sikre velferden. Også medlemmer i andre organisasjoner verdsetter denne tryggheten som LO alltid har stått for.

Skolenes landsforbund og LO Kommune krever kun sentralt oppgjør. Dette har sammenheng med at vi har en historisk forståelse av at velferdsstaten Norge skal bestå, og at alle innbyggerne, hvor de enn bor i vårt langstrakte land, skal ha tilgang på gode velferdsvilkår som dyktige lærere i skolen. Sentrale og kollektive avtaler er selve limet i velferdsstaten. Urettmessige lønnsforskjeller på arbeidsplassen splitter dessuten grunnlaget for fellesskap på arbeidsplassen: Vi skal sammen finne gode løsninger i arbeidet.

Vår motpart KS representerer alle kommuner og fylkeskommuner, bortsett fra Oslo. Når KS ønsker lokale forhandlinger, er det forståelig kun dersom man aksepterer at kommuner og fylkeskommuner skal opptre som små bedrifter og konkurrere om den beste arbeidskraften. Dette er dessverre en destruktiv drivkraft som ikke bør legges til grunn for drift av offentlig sektor. Synd ikke KS ser dette selv.

Det er mye de lokale politikerne og administrasjonene kan bestemme, men det overordnede ansvaret for lønn- og arbeidsvilkår bør være nasjonalt, slik at fordelingen av lønnsmidler er oversiktlig for alle, og alle arbeidstakerne i offentlig sektor vet at lønnen ikke er ulik fra kommune til kommune eller fra fylkeskommune til fylkeskommune.

Andre incentiver kan brukes dersom det mangler arbeidskraft. Det kan være skattefordeler som i de nordligste fylkene, og det kan være billige boutgifter gjennom kommunale/fylkeskommunale boliger.

ph

Kommuner og fylkeskommuner er viktige i forhold til at de lokale politikerne er tett på innbyggerne. De er likevel avhengige av økonomi bestemt over statsbudsjettet. Da er det svært uheldig at yrkesgrupper i offentlig sektor settes opp mot hverandre i en lønnskonkurranse som lokale forhandlinger i virkeligheten er.

Akademikerne vil ha alt lokalt, i troen på at de vil vinne denne konkurransen. Unio tar ikke standpunkt. De vil ha sin egen løsning, og fra vårt ståsted ser det ut som om de er med på denne konkurransen.

Skolenes landsforbund ser helheten, som LO historisk alltid har gjort. Offentlig sektor er et nasjonalt ansvar. Inntektene kommer fra innbyggere over hele landet gjennom skatteseddelen. Til syvende og sist er det Stortinget som vedtar nasjonalbudsjettet. Sentrale parter forhandler, og der må det enes om fordeling av penger innenfor rammen som ligger i frontfaget.

Skolenes landsforbund ønsker ikke at våre tillitsvalgte skal bruke tiden sin på å leke butikk ute i kommunene og fylkeskommunene, der yrkesgrupper settes opp mot hverandre i en konkurranse om de beste vilkårene.

Det er sløsing av tid og penger!