Fagbevegelsen trenger sosialistene, skriver Svein-Yngve Madssen
Sosialisme uten demokrati er overhode ikke sosialisme, fastslår Rødts partileder. Lyver han?
Bjørnar Moxnes, leder i Rødt, holdt hovedappelen på 1. mai-arrangementet på torvet i Asker.
Roy Ervin Solstad
«Vi vil arbeide for et samfunn som bygger på sosialistiske grunnverdier og demokrati for å fremme en rettferdig fordeling av samfunnsgodene». Denne setningen tilhører ikke partiet Rødt, men LOs stolteste forbund – Arbeidsmandsforbundet (NAF). Uten debatt ble setningene stående i både vedtekter og handlingsprogram. Gruvearbeiderne, renholderne, vekterne, anleggskokkene og alle de andre arbeidsfolkene i NAF har fremdeles tro på sosialismen. Og de har ikke noe behov for en teoretisk diskusjon om hva sosialisme er i 2019. Hver enkelt vet hva hun eller han mener er et rettferdig, solidarisk og demokratisk samfunn.
p
Samtidig med landsmøtet i Arbeidsmandsforbundet, noen kilometer fra Folkets Hus, debatterte landsmøte i Rødt om de skulle holde fast ved ordet kommunisme. Partileder Bjørnar Moxnes var blant dem som kjempet for en modernisering av prinsipprogrammet og ønsket å fjerne ordet kommunisme. Den harde debatten varte i flere timer og en partileder uten stemmerett måtte erkjenne at kommunismen overlevde slik sosialismen gjorde det uten strid i LO-forbundet.
Enkelte vil sikkert reagere på at jeg sammenligner formuleringer om sosialisme hos et tradisjonsrikt LO-forbund og kommunismen i et parti som tidligere truet med væpna revolusjon. VGs politiske redaktør Hanne Skartveit slår på kommentarplass fast at Rødt skaper ufrie mennesker. «Kommunismen som partiet Rødt bygger på, har aldri skapt annet enn sultkatastrofer. Kapitalismen har løftet hundrevis av millioner mennesker ut av sult», skriver hun. Noen vil nok mene at kapitalismen også har en brutal side som har påført mange mennesker mye elendighet.
De som skremmer med kommunisme og væpna revolusjon har ikke framtida foran seg. Tida har løpt fra slike trusler. Folk flest opplever nok at demokratiet trues av større farer enn at noen skal innføre en udefinert kommunisme i landet. Ja, enkelte av oss mener at kapitalismen i sin mest brutale form er en langt mer reell trussel mot demokrati og velferdsstat. Kanskje ikke så rart at en amerikansk president som ønsker å knuse den frie pressen og virkelig undergraver demokratiet, møtes av stadige flere amerikanere som kaller seg sosialister.
I en mangfoldig fagbevegelse finner du både kommunister, sosialister, sosialdemokrater, liberalister, kristendemokrater, miljøaktivister og sikkert en og annen kapitalist. På medlemsmøter, landsmøter og kongresser brytes meninger og vedtak fattes. Og vedtak følges. Når du går streikevakt eller går i tog bak faner og paroler, er det ingen som spør om du er rød eller blå. I Folkets Hus på Youngstorget er de helt avhengige av at motparten vet at truslene om aksjoner ikke er tomme. Da må du ha godt skolerte og engasjerte tillitsvalgte som overtar når handling må erstatte ord. De som følger LO-forbundenes landsmøter eller leser LO-Aktuelt, FriFagbevegelse og fagbladene, opplever at nye, unge og dyktige tillitsvalgte markerer seg. Det faglige og politiske engasjementer er sterkt; spesielt på venstresida.
p
Også politisk trenger LO og forbundene medspillere, både lokalt og på Stortinget. Det fagligpolitiske samarbeidet med Arbeiderpartiet er fremdeles viktig og må ikke undervurderes. Men selv ikke partileder Jonas Gahr Støre drømmer lenger om rent flertall. Han og LO-leder Hans-Christian Gabrielsen prater derfor varmt om behovet for samarbeid og kompromisser. Men det er alltid en grense for hvor langt man kan gå. For noen går grensen ved Kristelig Folkeparti, for andre ved Rødt. Lokalpolitikken har vist at det meste er mulig. Det kan blir kostbart å la gammel historie stoppe samarbeid om en bedre framtid.
