Sosialdemokratiet taper fordi de ikke konfronterer kapitalismens historikk og strukturelle særtrekk forankret i de, for noen, to abstrakte ismene, positivisme og klientalisme. Vi ser en sterk tendens til at politikere og ideologier utsletter sin egen fornuft og i stedet underordner seg positivismens påstand om at bare det empirisk gitte er virkelig og sant. Bestående sosiale strukturer er sanne, for de kan statistisk avtegnes. Det som skjer er at all empiri viser at kapitalen og dens oppsamling av rikdom ender i hendene på noen få rike i det sosiale og geografiske sentrum, på bekostning av de mange i periferien. Periferiens befolkning blir mer og mer klienter som lever på understøttelse som følge av sviktende næringsgrunnlag eller en personlig uførediagnose. Vi ser at en prosent i befolkningen er blitt eiere av det meste av lands rikdom og verdiskaping, noe internasjonal og nasjonal statistikk viser igjen og igjen. Dette kjenner vi som empirisk evidens, som fakta.

Litt historikk: Vi må gå tilbake til 16-1700-tallets Europa og framveksten av vitenskap, men også religiøs ekstremisme. Det siste voks ut av reformatorene Luthers og Calvins lære. Deres tenkning var forankret i troen på predestinasjon; at alt var planlagt på forhånd av Gud; hvem som skulle komme til himmelen og hvem som skulle til helvete. Det var ganske enkelt. Som en avspeiling var det Guds vilje som bestemte hvem som ble rik og hvem som ble fattig, hvem som ble framgangsrike og hvem som mislyktest. Suksess var et guddommelig tegn og bevis som det forelå empirisk evidens for. Den puritanske tro rettferdiggjorde de enorme forskjellene mellom rike og fattige, mellom sentrum og periferi, og mellom rike land og fattige land. Det var også i overensstemmelse med «protestantisk arbeidsetikk»; De fattige var ganske enkelt påviselige late og bare i stand til å gjøre formålsløs opprør.

For å hindre opprøret og framveksten av revolusjonære sosiale bevegelser fulgte de rike opp klientalismens spor ved å yte påviselig og kalkulert pengehjelp til de fattige og til periferien mot lojalitet i gjenytelse. Fattigkassene kom opp i kommunene og u-hjelp voks fram på statsbudsjetter. Det gjorde også velferdsstaten som roet ned arbeiderklassen og de fattige til å bli sosialklienter. Det er her, i denne moderne velferdsstaten med sin klientalisme sosialdemokratiet kjemper politisk i motbakke.

En oppklarende tilnærming: Den berømte franske økonomen, professor Thomas Piketty, med bestselgeren i 2017, «Kapitalen i det 21. århundret, er aktuell med en ny forskningsrapport om sosial ulikhet. I den tegner han opp hvordan ulikheten øker i Europa og EU, og viser med statistikk hvordan klientalismen sprer seg i EU-landene og i USA; folk rammes. Dette berører også politiske valg. Det er nemlig ikke lenger slik at folk med lav utdannelse og lav inntekt, gjerne trygdebrukere og klienter, stemmer på partier til venstre i det politiske landskapet. I stedet kjennetegnes en stor del av venstrepartienes velgere av folk med høy utdannelse og høye inntekter.

Samtidig stemmer en økonomisk overklasse med store formuer på høyrepartier, som den alltid har gjort. Piketty beskriver den nye virkeligheten slik: «Vi har gradvis beveget oss fra et klassebasert partisystem til noe jeg foreslår at vi kaller et flerelite-system.» Dermed er kampen mellom partier til høyre og venstre i bunn og grunn en strid mellom to eliter; en med høy utdannelse og høy inntekt og en annen med både høy inntekt og høy formue». Begge disse herskende partene står for en politikk basert på positivismens forsvar av bestående sosiale strukturer, og som skaper vår tids klientalisme. Hvor er det ekte sosialdemokratiske alternativet som avviser sosial ulikhet som gitt og klientalismen som ideologi?