«Regjeringen legger i realiteten opp til å begrense streikeretten»
Lønnsoppgjørene for de ansatte i offentlig sektor er i gang.
Monica Mæland er ansvarlig statsråd for regjeringens arbeidsgiverolle.
Leif Martin Kirknes
kjell.werner@anb.no
Natt til 1. mai må partene komme til enighet for å unngå streik. Rammen for disse oppgjørene er lagt gjennom løsningen i oppgjøret for privat sektor i regi av LO og NHO. Her ble resultatet en ramme på 3,2 prosent. Men det er likevel noen interessante konflikter som gjenstår, ikke minst når det gjelder fordelingen av lønnspotten i staten.
Regjeringen har i år som flere år tidligere hatt som utgangspunkt at alle lønnstilleggene skal fordeles gjennom lokale forhandlinger på den enkelte virksomhet. Det er som musikk i ørene på Akademikerne. På den annen side har LO, YS og Unio krevd at tilleggene gis sentralt. I fjor ble resultatet for «de tre store» hovedsammenslutningene at halvparten av tilleggene ble gitt lokalt. Partene møttes altså på midten i dette spørsmålet.
Det er på sin plass å stille spørsmål ved statens rolle som arbeidsgiver. Regjeringen har nemlig klart å splitte fagbevegelsen ved å kjøre hardt på at alle tilleggene i staten skal fordeles lokalt. Dette munnet ut i en stor konflikt i 2016. Da ble det to lønnssystemer i staten, et eget system for medlemmene av Akademikerne og et annet for LO, YS og Unio. Og ved nok en gang å komme med «tilbud» om at alle tilleggene skal gis lokalt, fyrer regjeringen opp under glørne i denne konflikten.
Fagbevegelsens styrke ligger i to faktorer: streikeretten og landsomfattende tariffavtaler. Her er det avgjørende at en stor andel av lønnstilleggene fastsettes sentralt med trusselen om streik som maktmiddel. Dette prinsippet har vært en lang og god tradisjon som fagbevegelsen må slå ring om. Sentrale tillegg har vært veien å gå for blant annet å løfte lavtlønte grupper og bidra til lik lønn for kvinner og menn.
Det er alvorlig når regjeringen i realiteten legger opp til å begrense streikeretten, for de lokale fagforeningene har ikke streikerett på fordelingen av den lokale potten. Dermed reduseres samtidig fagbevegelsens makt. Det skjer på toppen av at regjeringen har kommet arbeidsgiverne i møte på andre områder. Liberaliseringen av arbeidsmiljøloven er ett eksempel i så måte.
Det blir en innholdsløs floskel når statsminister Erna Solberg på en god dag snakker pent om den positive effekten av en høy organisasjonsgrad i arbeidslivet. Vi tør minne om at regjeringen også «anerkjenner at mange arbeidstakere velger å være uorganisert». Vi har heller ikke glemt at Frp-leder Siv Jensen slapp katta ut av sekken da hun våren 2013 utbasunerte at den norske modellen står i veien for det norske folk.
Regjeringen bør dømmes på det den gjør. Festtaler er og blir festtaler.
