JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I Jan Kjærstads nyeste roman som vi må kunne kalle en moderne samfunnssatire, er ambisjonsnivå hos forfatteren høyt. For øvrig som alltid hos Kjærstad. Og det skal vi i hvert fall ikke klage på. Vi trenger så definitivt noe å strekke oss etter. Ikke bare in the real life, men også i skjønnlitteraturen.

Og mye i «En tid for å leve» fungerer bra på sine premisser. Mange av det moderne samfunnets overflatefenomener og lettvintheter blir latterliggjort på en kjærstadsk måte – med både tekstlig og undertekstlig brodd. Kjærstad har satt ett og annet skap på plass tidligere. Og gjør det igjen.

Utgangspunktet for denne fortellingen er at vi møter 12 ulike mennesker som alle skal på Nationaltheatret en fredag i mars 2019 for å se Henrik Ibsens berømte drama «Hedda Gabler» som superkort fortalt handler om ei komplisert dame som ender opp med å ta sitt eget liv. Skjønt, det er bare 11 av dem som skal se stykket, den tolvte er skuespilleren Hedda Christine Foss som skal spille hovedrollen i dramaet, nemlig Hedda Gabler herself. Hennes fortelling er fortalt i jeg-form, de elleve andre i tredjeperson.

Og det er begge de to Heddaene som blir hovedpersonene i Kjærstads roman. De elleve andre har ulike, men relevante grunner til å være i Nationaltheatret på denne premieren, og de tilkjennes litt ulik betydning og plass i romanen. Noen blir vi ganske inngående kjent med, som for eksempel pappaen i femtiårene som har opplevd at hans egen datter i svært ung alder tok sitt eget liv og aldri kommer over sorgen. Mens en skolelærer fra Hadeland som tar med seg klassen sin blir raskt nevnt, og like fort glemt. Skjønt, alle disse elleve møter hverandre på et vis – og dermed blir vi også fortalt en del scener flere ganger, fra ulike perspektiver. Sånt frisker gjerne opp en tekst om det gjøres av en dreven og god forfatter. Jan Kjærstad er nettopp det.

Kjærstad har ved flere tidligere anledninger flagget at han er relativt skeptisk til deler av det norske kulturlivet generelt, og kanskje det litterære spesielt, særlig i omgangen med makt, berømmelse og høye glass med bobler. Altså de pompøse premiere- og hagefester. Han har ofte slått et slag for den litt tilbaketrukne forfatteren, den medieskye og litt forsagte – forfatteren uten de største ordene, største sjølbildet – og, om det er menn vi snakker om: den største pikken. I denne romanen heter den beskjedne forfatteren Felix Borger som gjennomgående får en sympatisk presentasjon – og som til slutt også til alles overraskelse, også sin egen, blir en prisvinner. Mens Paal Løchen blir av Kjærstad framstilt som djevelens kritiker, en surpomp som er lidenskapelig opptatt av å ta rotta på alt og alle. Til og med kona, som for øvrig er på scenen i en birolle i Hedda Gabler, får nok av negativiteten til Løchen, pakker sammen sine eiendeler og forsvinner ut hans liv. Kjærstad beskriver kritikeren på en infam måte, og treffer sikkert en og annen også i Norsk Kritikerlag, men det er likevel slående – ja, litt påfallende – hvor ofte forfattere lufter sine frustrasjoner mot litteraturkritikere i romanene sine. Thomas Bernhard, Ketil Bjørnstad, Jan Kjærstad – for bare å nevne noen helt opplagte.

Flere såkalte arbeiderlitteraturforfattere kritiserer fra tid til annen mange av samtidslitteraturens forfattere for å være altfor opptatt av middelklassens luksus- og samlivsproblemer. Skal vi ta denne kritikken på alvor, treffer den Kjærstads roman tungt. Dette er en utpreget intellektuell roman, den handler nesten 100 prosent om intellektuelle og er skrevet for dem. For skal du få maks utbytte av denne romanen, må du ikke bare ha lest Ibsens Hedda Gabler, men også tenkt gjennom hva den egentlig handler om – et drama som til alt overmål langt fra er det enkleste stykke å tolke. Det er greit å kreve at leserne bør kunne strekke seg litt, men dette grenser nesten til snobberi. Ikke alle de 11 som sitter i salen denne marskvelden er helt på innsiden av teaterteksten heller, men ingen av dem møter opp uten å ha lest stykket. Det har Kjærstad sørget for, men kan han forlange det samme av leserne sine?

Dette er denne lesverdige romanens største svakhet ved siden av at persongalleriet er for stort – her er det for mange biroller. Kanskje kunne han kuttet noen av disse og konsentrert seg litt mer om å finslipe det nesten kriminallitterære plottet i romanen.