JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jeg tilhører nok den delen av det boklesende publikum som alltid har hatt stor sans – og respekt – for den svenske forfatteren Jan Guillou, ikke minst fordi han har skrevet utallige kriminalromaner, Hamiltonbøkene, og middelalder- og ridderromaner om Arn, men da han startet opp med sitt kanskje største prosjekt og livsverk: sagaen om 1900-tallet i ti bind, noen av dem relativt tettskrevne, var jeg blant skeptikerne. Kunne han lande dette med beina på jorda? Etter å ha lest de tre første, som er temaet her, er svaret ja. Skjønt, det er ikke glitrende prosa hele tida, der er han i slekt med sin gode, men dessverre avdøde venn Jon Michelet. Men hvilke kunnskaper er det ikke Guillou viser fram i denne romanserien. Kan det være den gamle journalisten som virkelig har våknet, journalisten som er nødt til å undersøke stoffet sitt og faktaene sine omhyggelig før noe kommer på trykk? Det kan virke som om svaret er ja her også.

De tre første bindene, Brobyggerne, Dandy og Mellom rødt og svart, handler om brødrene Lauritzen fra Osterøy utenfor Bergen. Bøkene går fram til andre verdenskrig. I den første blir vi kjent med brødrenes bakgrunn, tre fiskerbrødre fra økonomisk enkle kår som mister sin far og onkel på havet, men som er så intelligente og evnerike at de blir fanget opp av filantropiske rikmannsfolk, sendt til Dresden og utdanner seg til ingeniører. De skal nemlig bygge Bergensbanen. Det er det likevel bare storebror Lauritz som gjør, yngstemann Sverre og den mellomste Oscar drar henholdsvis til London og Afrika etter endte studier. De sviker altså oppdraget.

Den første boka Brobyggerne handler stort sett bare om Lauritz og Oscar og deres kamp for føda og kjærligheten. Sverre er nemlig homofil, han skal det ikke snakkes om. Guillou får på en utmerket måte fram hvilken skam dette var for homofiles nærmeste på begynnelsen av forrige århundre. Sverre kommer imidlertid sterkere igjen i det andre bindet Dandy som nesten utelukkende handler om ham, og om kjæresten Albie, en adelsmann som etter hvert omkommer på den siste dagen av den første verdenskrigen. Inntil da lever Sverre og Albie likevel herrens glade dager, både på et staselig gods nær Brighton og etter hvert også i London der de møter Bloomsbury-kretsen med toneangivende mennesker som Bertrand Russell, Virginia Woolf med flere. I det hele tatt er forfatteren ikke redd for å bringe historiske personer inn i sin fiktive tekst, snarere tvert imot. Noen ganger svever de historiske kjendisene mellom linjene, andre ganger er de på linjene. Oscar Wilde, for eksempel, spiller en ikke ubetydelig rolle i dette andre bindet. Sverre kunne riktignok styre sin begeistring for Wilde, Albie – derimot – var langt mer fascinert. Wilde likte som kjent også gutter best, og han måtte betale prisen for det mer enn mange andre homser på denne tida. Sverre har talent for kunstmaling, han er en kunstnersjel, men det aller meste ødelegges bokstavelig talt da den store sjelelige ulykken rammer ham.

Lauritzenbrødrene finner imidlertid igjen sammen. Det skjer i starten på tredje bind Mellom rødt og svart. Oscar gjorde nemlig penger der nede i Tanzania og Kenya, han drev det stort blant annet som elefantjeger. Med støttenner som en bra salgsvare. Oscar trenger ikke alle pengene sjøl, han er raus og deler med brødrene. Og vips så har de tre fattiglusene med de ekstraordinære talentene for kunnskap og skaperkraft også blitt stinn av penger. Men vi er nå i mellomkrigstida, børskrakk og depresjoner kommer vestfra, mens Tyskland jobber med å plastre såret etter tapet i den første verdenskrigen. Og bakom finner vi jødene, dem fins også i familien Lauritzen. Brødrene er født norske, men er nesten like mye tyske i kraft av språk og utdannelse. I Bergen kunne ingen av dem bo, det ble Berlin, Stockholm og Saltsjøbaden. De to eldste brødrene stifter hver sin familie, og de får barn. Harald, eldstesønnen til Lauritz blir en svoren nazist med tilgang til en fyr som Hermann Gøring, mens søsteren Johanne blir en opprører på den motsatte politiske fløy. De forsøker å samle familien ved høytidsdager som julaften, men det går naturlig nok sånn bare så där. Tredje bindet toner ut med at Hitler angriper Polen, og andre verdenskrig er et faktum.

Guillou må nødvendigvis gjøre mange vanskelig valg underveis i et så stort prosjekt som dette. Alt kan ikke vies plass, da ville det totalt sprengt rammene for hva som er mulig å utgi. Men det går fint an å kritisere forfatteren for noen utelatelser. At den russiske revolusjonen er totalt fraværende i det tredje bindet er nærmest uforståelig. Så langt i serien, altså etter tre bind, er jeg også overrasket over hvor liten plass arbeiderbevegelsen gis. 1900-tallet er jo framfor alt arbeiderbevegelsens århundre. Isteden fortaper Guillou seg i storviltjakt i Afrika, et tema han riktignok har over gjennomsnittet peiling på. Skjønt, er det nødvendig å bli Hemingway av den grunn?

Likevel er dette til tider spennende lesning. Guillou viser igjen at historisk materiale lar seg behandle skjønnlitterært. Det er ikke sikkert faghistorikerne er like fornøyde, men det som tapes av fakta, vinnes gjerne i fortellerglede og lesverdig framdrift. Noen av personkarakteristikkene til Jan Guillou kan være litt overfladiske, litt sjablongmessige, men å fortelle en historie, det kan han, det har han vist før, det viser han også her.