JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Historiker Finn Olstad, som blant annet har skrevet en biografi om Einar Gerhardsen og bind 1 av LOs historie (det siste trebindsverket), mener at hver generasjon trenger ei bok om nyere norsk historie. Det er jeg helt enig med ham i. Min generasjon husker fortsatt Yngvar Ustvedts tobindsverk «Det skjedde i Norge 1972-86» som var et populærhistorisk verk om de nevnte 14 år. I «Den lange oppturen» dekker Olstad en enda større tidsrom – ja, tida fra andre verdenskrigs slutt og helt fram til våre dager. Og om den ikke er like lett i tonen som Ustvedts bøker, er den slett ikke preget av mer akademisk terminologi enn strengt nødvendig. Olstad har et godt språk, et språk som kler både stoffet og vår tid – og som samtidig oser av seriøsitet. Olstad har vært ute i forfatteryrket ei natt eller to tidligere. Og han avslører allerede i forordet at han er inspirert av den britiske historikeren Tony Judts bok «Postwar».

Boka til Olstad er delt inn i fire hoveddeler: Velferdssamfunnet, Det store oppbruddet, Marked og moral og Den globale utfordringen. Vi får presentert ikke bare det norske samfunnets økonomiske opptur, men også sosialdemokratiets vekst, dannelsen av NATO, 1970-årenes radikalisme med student- og ungdomsopprør og kvinnekamp. 1980-årenes jappetid hører også med, og ikke minst den store, svarte redningen: Oljeindustrien. Kanskje er sistnevnte det mest interessante av alt – og uten tvil grunnlaget for landets enorme rikdom.

Og i langt større grad enn nevnte verk av Ustvedt, gir Olstad arbeiderbevegelsen mer plass og tyngde i fortellingen og skapelsen av det moderne Norge. Skjønt, dette er ikke en ren politisk fortelling – også kultur- og idrettshistorie har Olstad tatt med. Og sjølsagt den kraftige innvandringen som startet med pakistanerne på 1970-tallet og som i de seneste år nærmest har kulminert med polske arbeidsinnvandrere – blant flere andre nasjonaliteter.

Einar Gerhardsen er naturlig nok en hovedfigur i de første tiårene etter krigen. Interessant nok modererer Olstad blant annet landsfaderens berømte kråkerøytale der Gerhardsen går i rette med Norges Kommunistiske Parti – en konkurrent om arbeidervelgerne for Det Norske Arbeiderpartiet på den tiden (i 1948). Olstad siterer ikke bare det mest kjente sitatet fra talen, men tar med helheten også. Og er påpasselig med å sette talen inn i et øst-europeisk perspektiv. Om Gerhardsen kommer noe bedre ut av dette, skal være usagt – men rett skal være rett: Hele historien bør fram.

Historieverk av denne typen pleier å være mest mulig beskrivende – det ligger også i denne vitenskaps natur. Olstads bok er ikke noe unntak fra regelen. Men som nevnt kan ikke alt tas med når 70 rike år skal beskrives. Dermed ligger det politiske valg i selve prioriteringen. Og sjølsagt må også noen fenomener behandles litt mer overfladisk enn andre.

Bare forsidebilde på boka er megetsigende. Det viser en aldrende landsfader Gerhardsen som med et varmt smil og et fast håndgrep rundt et lite barns håndledd – sågar i svarthvitt – ikke levner noe tvil om hvem som er hovedarkitekten bak den lange oppturen.

Det eneste som kanskje skaper litt riper i oppturslakken er Norges to folkeavstemminger om medlemskap i EEC/EF/EU – i 1972 og 1994. Som kjent ble det nei begge ganger. Det kunne det vært skrevet flere bøker om – noe det også er gjort, men Olstad bruker ikke så mange sidene på det.

For samfunnsinteresserte mennesker – ikke minst journalister som jobber med politikk og kultur i en eller annen form – er denne boka et must. På litt over 400 sider får vi rammet inn de siste 70 årenes viktigste saker. Boka gir oss god bakgrunn for å gjøre helt nødvendige refleksjoner over fenomener som preger vår egen tid. For ingenting kommer som kjent rekende på ei fjøl, alt henger sammen med alt – og det meste er politikk!

Boka er lest, den er satt i bokhylla – men nært nok til at den er på armlengdes avstand. Denne gir jeg ikke fra meg til et antikvariat med det første.