JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Et klassisk – ja, nærmest udødelig – vers i den moderne, vestlige musikkhistorien er dette:

I remember you well in the Chelsea Hotel,

you were talking so brave and so sweet,

giving me head on the unmade bed,

while the limousines wait in the street.

Det er altså snakk om det første verset i Leonard Cohens berømte sang «Chelsea Hotel», og det første som slo meg i hu under lesningen av Patti Smiths flotte bok «Just kids». Skjønt, det er ikke Patti Smith Cohen synger om her, men Janis Joplin – et annet musikk- og hippi-ikon fra 1960- og 1970-tallets USA. Og Janis er faktisk med i Pattis tekst også. Det var ikke bare Cohen som beundret den viltre rockedronningen med den utrolige stemmen, det gjorde den noe yngre Patti Smith også.

Grunnen til at jeg trekker fram det sagnomsuste hotellet på Manhattan, New York i 23rd Street 222 West, er at Patti også bodde der i lang tid – akkurat som Cohen og en del andre kunstnere. Og hun har også gitt det lengste kapitlet i boka si tittelen etter hotellet. Så til en viss grad er boka både et portrett av hotellet og byen New York, men framfor alt er det en kjærligshetshistorie – den vakreste jeg har lest på svært, svært lang tid.

Patti Smith ble født i Chicago i Illinois helt på slutten av året 1946, men fortellingen om henne starter egentlig ikke før hun flytter til sitt livs elskede by New York City (NYC) i 1967. Etter en del vandring rundt i byen, og stort sett med gata som soverom, møter hun Robert Mapplethorpe, en kunstnersjel som henne.

Det startet ikke så bra for Patti: «Det var varmt i byen, men eg gjekk framleis rundt i regnfrakken min, som gav meg sjølvtillit der eg kasta meg ut i gatene på jakt etter arbeid. Det einaste eg hadde å vise for meg, var ein kontorjobb på fabrikk, ei ufullført utdanning og ei ulasteleg stiva servitøruniform. Eg kapra meg ein jobb i ein liten italiensk restaurant som heitte Joe’s og lå på Times Square. Tre timar inn i det første skiftet mitt fekk eg sparken etter å ha søla eit brett med kalv Parmigiana over ein kunde med tweeddress.»

Etter at Patti har bodd en stund på gata, treffer hun altså Robert, de flakker litt rundt i en del bøttekott av noen leiligheter – og ender til slutt opp på Chelsea Hotel. El Quixote heter en bar og restaurant som er tilknyttet hotellet. Her har mange berømtheter tatt et glass eller to for mye, for eksempel den gudbenådede dramatikeren Eugen O’Neill. Hit må sjølsagt Patti også. Hun skriver om det første møtet: «Eg var kledd i ein lang marineblå rayonkjole med hvite polkaprikkar og ein stråhatt. East of Eden-antrekket mitt. På bordet til venstre holdt Janis Joplin hoff med bandet sitt. Lengst til høgre sat Grace Slick og Jefferson Airplane saman med medlemmer frå Country Joe and the Fish. Ved det bortaste bordet midt imot døra sat Jimi Hendrix med hovudet bøygd, han åt med hatten på, og overfor han sat ei blondine. Det var musikarar overalt ved borda, som var duka opp med berg av reker i grøn saus, paella, mugger med sangria og flasker med tequila. Eg var forbløffa, likevel kjende eg meg ikkje som ein inntrengar. Chelsea var heimen min og El Quixote var baren min. Det var ingen dørvakter der, inga kjensle av at dette var for dei utvalde. Dei var her på grunn av Woodstock-festivalen, men eg var så djupt inne i den lukka hotellverda at eg ikkje var klar over festivalen eller kva den betydde.»

Ikke lenge etter dette var både Janis Joplin og Jimi Hendrix døde, de ble begge 27 år gamle (Hendrix født et par måneder før Joplin) og offer for narkotikaens forbannelse.

Patti Smith skriver godt og levende – ja, litterært. Og aller best skriver hun om kjærligheten. Ikke bare en kjærlighet til kunsten – for det er også en kunstnerhistorie hun har skrevet – der mottoet må være ars longa vita brevis (kunsten er lang, men livet er kort), men først og fremst en kjærlighetserklæring til forholdet og det kunstneriske samarbeidet med Robert Mapplethorpe.

Robert startet som en original og eksperimentell billed- og installasjonskunstner, men etter hvert tok interessen for fotografiet mer og mer over. Han klarte også til slutt å frigjøre seg fra sitt store forbilde Andy Warhol. Robert og Patti var lenge kjærester, men etter hvert ble de bare hjertevenner. Robert viste seg nemlig å være homofil. Det var som kjent ikke helt uproblematisk på 1980-tallet, han fikk Aids og døde i 1989.

Den siste samtalen mellom Patti og Robert skjedde 8. mars dette året. I boka skriver hun: «Han spurde om eg kunne skrive ein introduksjon til blomsterboka hans. Dei er i fargar, og eg veit at du føretrekker dei svarte og kvite blomstrane, så kanskje du ikkje kjem til å lika dei. Eg kjem til å lika dei, sa eg, og det vil eg gjerne gjere. Eg sa til han at eg kom til å halde fram med arbeidet vårt, samarbeidet vårt, så lenge eg levde. Vil du skrive historia om oss? Vil du at eg skal gjere det? Du må gjere det, sa han, ingen andre enn du kan skrive den. Eg skal gjere det, lova eg, sjølv om eg visste at det ville bli eit vanskeleg løfte å halde. Eg elskar deg, Patti. Eg elskar deg, Robert. Og så blei han rulla av stad for å ta prøver, og eg fekk aldri høyre han snakke igjen. Berre pusten, som verka som om den fylte rommet hans på sjukehuset da han låg og skulle døy.»

«Just kids» er altså Patti Smiths løfte til Robert Mapplethorpe. Det kom sent, men det kom. Det er vakkert skrevet og vakkert gjort. Forholdet mellom de to store egenrådige personlighetene og kunstnerne, sånn det er beskrevet i denne boka, savner sidestykke. De var vel det man gjerne kaller tvillingsjeler. «Just kids» er et nydelig eksempel på at kjærligheten er det største av alt.